Kan frykt for barnevernet påvirke fødselstallet i Norge?
«Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg aldri fått barn» sa en mor.
En tankevekkende uttalelse når vi vet hvor viktig nye generasjoner er for å kunne opprettholde vårt samfunn og våre samfunnsoppgaver.
Men når mødre i Norge er bekymret, bør det ikke da ringe en alarmklokke hos oss alle?
Barna er for de fleste av oss det kjæreste vi har. Trygghet for våre egne barn, deres oppvekstsvilkår og framtidsutsikter er viktige vurderinger som mange gjør før de setter barn til verden.
Når mange hevder at barnevernet er et svært lukket system, kan det skyldes at barnevern og andre institusjoner ofte gjemmer seg bak taushetsplikten?
«Taushet er den største trussel for mulig overgrep i samfunnet vårt. Hver gang så mange har blitt beskyttet av hemmeligheter og privilegier har dårlige ting pleid å skje. De visste om det og gjorde ingen ting», hevdet de i Via Plays dokumentar om Svenska Akademien på NRK TV i 2021. Og er ikke åpenhet, innsyn og kontroll av rutiner en forutsetning for at vi skal bevare tilliten?
Varslere blir rost for sine initiativ og det vises til hvor viktige de er i et demokrati.
Kan det likevel tenkes at politi, rettsvesen og psykiatrien misbrukes mot varslere og familiemedlemmer? I tilfelle hvem er familier, som vil beskytte og oppdra sine egne barn, en trussel for?
Akuttvedtak er et kjent og beryktet fenomen. Det kan sågar hende at mor eller far, helt uforberedt, en dag får beskjed om at barnet deres ikke kommer hjem fra skola.
Er ikke dagensforeldre «gode nok», eller hva har gått galt i vårt samfunn når enorme ressurser benyttes for å skille barn og familier, og samtidig påføre dem traumer?
Kanskje vi i Norge også må bygge mur, ikke for å stoppe innvandring, men utvandring. Eller må barnefamilier fortsette å flykte utenlands for å beholde sine barn?
Norge er også flere ganger domfelt i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Hva har dette å bety for tilliten vi har til systemet?
Myndighetene har satt ned et utvalg for å kunne øke fødselstallet i Norge. Hvis vi virkelig ønsker det, da bør vi kanskje tåle å diskutere foreldrenes egne erfaringer og deres tillit til systemet.
Spørsmålet er bare:
Tåler vi å høre barn og familiers opplevelser eller erfaringer?
Og ikke minst: Tør vi som samfunn det, og tørr media å slippe til en meningsutveksling?