Herold

Kaoset på rødgrønn side tyder på at gamle blokkgrenser forvitrer og helt nye koalisjoner blir mulig.

«Vi sikrer stabil styring» og «vi holder det vi lover». Dette var Jonas Gahr Støres forklaring på at velgerne foretrakk en regjering ledet av Arbeiderpartiet. Valgresultatet var nettopp inne og Aps valgvake var preget av triumf og optimisme. Så ble det avslørt at Ap slett ikke hadde tenkt å holde alt de lovte og akkurat nå er stabilitet et ord svært få vil bruke for å beskrive styringen av landet.

Det har gått under tre måneder siden de rødgrønnes triumfnatt. Allerede da visste vi at å få fem så ulike partier til å bli enige om et statsbudsjett ville bli vanskelig. Men at samarbeidet skulle kollapse allerede ved første hindre forutså i hvert fall ikke jeg. Selv om jeg tvilte på om det ville holde i fire år.

Elendig distriktspolitikk – elendig eldrepolitikk

For hva var alternativet om et av de fire partiene bidro til å felle Ap-regjeringen. Da ville Kongen vende seg til det største opposisjonspartiet, og det er Frp. Dermed risikerte Norge å få en regjering ledet av Sylvi Listhaug likevel. Noe MDG hadde gitt sine velgere garantier for ikke ville skje. En garanti som bidro sterkt til å løfte partiet over sperregrensa.

Samtidig var MDG det partiet som gikk inn i forhandlingene om statsbudsjettet med den snevreste kravlisten; nesten alt handler om klima og miljø. Som i tillegg er de to områdene der MDG, Sp og delvis Ap står lengst fra hverandre. Det skapte en nesten uoverkommelig skvis for MDG; bygge ned bolverket mot Listhaug, eller gi etter på politikkområdene som sikrer partiets eksistens.

Det merkelige er at ikke Aps forhandlere innså dette meds en gang. For til sjuende og sist var det dere oppgave å få en budsjettavtale på plass; Aps rolle er å være limet i den rødgrønne koalisjonen og de har ikke klart å få limet til å herde i det hele tatt. Det er flaut og avslører en manglende fingerspissfølelse blant forhandlerne på Stortinget.

Norge mot EU - eller Norge i EU?

Nå insiterer Ap på at de vil fortsette forhandlingene fram mot fredagens avstemning. Men det vil uansett ikke kunne påvirke innholdet i innstillingen det skal stemmes over. Reglene for dette ble nylig strammet inn av Stortinget: En innstilling må leveres før 1. desember og det er den det skal stemmes over.

Det er bakgrunnen for at Ap, Sp og Rødt måtte legge fram en innstilling allerede i helga, selv om de ikke fikk med seg SV og MDG. Og det betyr at dersom SV og MDG skal få noe mer nå kan det ikke skje gjennom endringer i statsbudsjettet, det må eventuelt være løfter om senere gjennomslag, eller innrømmelser på andre områder enn de budsjettet dekker.

Det kan selvfølgelig skje, men da må man spørre seg hvorfor Aps forhandlere ikke fikk det til før budsjettfristen. Som igjen peker tilbake på dårlig gjennomførte forhandlinger. Så skal det sies at Aps forhandlere ikke har fått noen drahjelp fra partiledelsen. Tvert om. Den gikk til høyresiden og fikk vedtatt nye etiske regler for oljefondet, noe Ap måtte vite ville være en rød klut for SV og MDG.

Finner Høyre veien tilbake?

Om ikke Ap lykkes å blidgjøre SV og MDG kan tre ting skje. Det ene er at Ap søker, og får støtte til budsjettet fra høyresiden. Venstre har de siste ukene begynt å flørte med både LO og Ap, men lite tyder på at det varsler en overgang til rødgrønn side. Dessuten har Venstre bare tre representanter og det er ikke nok.

Det andre som kan skje er at Jonas Gahr Støre stiller kabinettsspørsmål, det vil si truer med å gå av om han ikke får flertall for budsjettet. Målet er da å tvinge SV og MDG til å stemme for et budsjett de i utgangspunktet er mot. SV og MDG får da markert sin misnøye med budsjettet, uten å stemme på en måte som gir høyresiden makta.

Lykkes ikke dette, oppstår utfall nummer tre; regjeringen går av. Det er slett ikke usannsynlig for MDG har gått ekstremt høyt på banen med sine innvendinger mot statsbudsjettets klimaprofil. SV blir nok lettere å snu, men mye tyder på at Norge kan være på vei mot en regjeringskrise. Under tre måneder etter den rødgrønne triumfnatta.

Stoltenbergs mesterverk ender som elendig politisk håndverk

Betyr det at det blir Sylvi Listhaug som få holde årets nyttårstale? Fullt så enkelt er det ikke. Går Støre av vil nok oppdraget med å danne ny regjering først gå til Listhaug, som leder for det største opposisjonspartiet. Men heller ikke hun vil ha et flertall i Stortinget bak seg, så det vil bli tilnærmet umulig for henne å danne regjering.

Deretter kan ballen fort bli spilt tilbake til Jonas Gahr Støre, der han bes om å gjøre et nytt forsøk. Gjør han det skal det mye til for at ikke SV og MDG gir ham sin støtte. Det vil kaste landet ut i en dyp parlamentarisk krise. Og selv om en regjering ledet av Erna Solberg da kan bli mulig vil den være totalt dominert av Frp, noe MDG lovte aldri skulle skje.

Det meste tyder derfor på at Jonas Gahr Støre får framføre sin femte nyttårstale 1. januar. Men da vil norsk politikk uansett være endret for godt. Kaos er alle endringers mor og det som nå skjer innvarsler en kraftig svekkelse av blokkgrensene i norsk politikk. De har vært fastfrosne siden Sp skiftet side i 2005, men kan nå være i ferd med å sprekke.

Når sprekker blokkene?

Jeg skrev rett etter valget en kommentar kalt «Når sprekker blokkene»? Der skrev jeg at valgresultatet gjorde at både Sp og Venstre måtte vurdere om de har mer å hente på å skifte side. Jeg spådde at spørsmålet ville komme opp i begge partiene før neste valg, men at det neppe ville skje i år.

Det skjer nok heller ikke, men det kaoset som nå hersker i norsk poltikk øker sjansen for at det skjer over tid. For det som nå skjer ryster ved hele ideen om «stabil styring», en idé som lenge har vært under press i andre land. Nå kan Norge være på vei etter og det setter gamle sannheter – og gamle blokkgrenser – under et helt nytt press.