Herold

Da jeg flyttet til Oslo, var befolkningen på omtrent 750.000 mennesker. I dag bor det dobbelt så mange langs Oslofjorden.

Da jeg først kom til Oslo, skilte Operahuset seg ut blant de andre bygningene – en bygning jeg fortsatt synes er så vakker. Den fremsto som et ikon – åpen, tilgjengelig og synlig fra fjorden. Bjørvika var preget av få, men høye bygninger.

I dag har hele det kulturelle og historiske museumsområdet flyttet nærmere kysten av Oslofjorden. Man kan knapt se Operahuset fra havet lenger.

Oslofjorden og kystlinjen har gjennomgått store forandringer, spesielt de siste 20 årene. Mange nye bygninger, hovedsakelig i betong og glass, har dukket opp. Byen har blitt mer «urban», ifølge både entreprenører og mange innbyggere.

Aker Brygge, Tjuvholmen, Bjørvika og Sørenga har blitt eksklusive bolig- og kontorområder.

I nærområdene merker vi også en tilsvarende utvikling. Fornebu har fått nye boliger langs kysten, og Sandvika har blitt et voksende bysentrum og mer attraktivt etter at kystlinjen har blitt utviklet. Det er laget en populær promenade langs Sandvikselva.

Mange små, ubebygde områder er bygget ned, og dette har redusert følelsen av en urørt sommeridyll. Tilgangen til sjøen er forbedret, men uttrykket har blitt mer urbant, med betong og strømlinjeformede løsninger, i stedet for det gamle, røffe kystmiljøet.

Det er forståelig at mange savner det gamle, mer åpne og rustikke landskapet.

Kristiania – som Oslo het før – var en liten by i Nord-Europa. Den besto av vakre og markante bygninger som Nationaltheatret, det gamle Nasjonalbiblioteket, Stortinget og Utenriksdepartementet.

Oslo er helt annerledes i dag enn slik jeg opplevde det da jeg flyttet hit i 2014.

Jeg elsket å spasere langs kysten fra Akershus festning til Operaen og nyte det blå vannet i fjorden. Nå føler jeg at kontakten min med naturen blir mer og mer fjern på grunn av de høye bygningene. Jeg kjenner en nostalgi for en svunnen småbyidyll – preget av Akerselva og trikkelyder.

Når enhetskulturen forsvinner – hva holder Norge sammen?

Denne utviklingen har også fått store konsekvenser, særlig for Oslofjorden. Forurensingen har økt på grunn av utslipp fra kloakk og byggeplasser. Utbygging i strandsonen har økt belastningen på naturen, og kunstige strender med importert sand kan gi et falskt bilde av trygg badekvalitet. Fisk, blåskjell og annet marint liv er i fare for å forsvinne.

Den økende befolkningen i Oslo har ført til konstante krav om å bygge flere boliger og arbeidsplasser. Dette gjelder også Bærum og Asker, som begge står overfor presset om å bygge flere boliger for å møte veksten i befolkningen. Men til hvilken pris?

Nå skal også Grønlikaia utvikles. Ifølge Hav Eiendom skal området åpnes opp, og havnepromenaden skal forlenges med én kilometer og bli en av Europas lengste.

Ofte lurer jeg på om disse forandringene over tid er verdt det, mens jeg nyter min promenade langs den nye kystlinjen i Sandvika.

Ting kan ikke forbli de samme. Likevel var det noe helt spesielt ved Oslo: en by preget av nærhet til skog og mark.

Byen er i endring. Men utvikling må ikke bety at vi bygger bort det som gjør stedet unikt. Oslo er preget av fjorden – med lys, luft og nærhet til naturen. Men med all utviklingen føler jeg at den gamle sjarmen er i ferd med å forsvinne.

Jeg vil dele min erfaring med hvordan det kan føles å være ekskludert fra et samfunn

Reels til alle saker