Herold

–«Det er jo et helvete for den bakeren». Sier energiminister Terje Aasland på Entelios-konferansen. Dette sier ministeren, i følge Europower, i fri dressur. Jeg setter pris på å få et innblikk i statsråden i «fri dressur». For uten tøyler viser han hvilken vei han faktisk vil. Mindre setter jeg pris på at dette er hans fokus i kraftpolitikken. Men det er en begynnelse.

Ja, vi trenger bedre nett, det er riktig. Spesielt når vi ser kommuner forsøke å åpne for vindkraft på grunn av for dårlig kapasitet i nettet, selv om det er rikelig med kraft i regionen. Bedre nett kunne ha spart mange kommuner for å havne i den villfarelsen at vindkraft er løsningen på kraftbehovet deres.

Dette kunne vi se tidligere i Bø i Vesterålen, der de har en av landets dårligste nettkapasitet. Der ville de bygge vindkraft til tross for at nettet ikke hadde kapasitet til å levere balansekraft til området. Det er et stort overskudd av kraft i Nordland, likevel er det kommuner og regioner som ikke får tilgang til denne kraften.

Er det fordi den kraften er tenkt brukt som balansekraft i Finnmark? For å levere når de planlagte vindturbinene ikke leverer?

Det er ikke lett å svare på, for selv i «fri dressur» er nok ikke det noe statsråden vil innrømme. Likevel er det et paradoks at Nordland, som allerede har gitt et stort bidrag til Norges kraftforsyning, stadig blir utsatt for press om ytterligere utbygging. Nå med vindkraft.

Så er det selvsagt hyggelig å se at Aasland uttrykker bekymring for en helt vanlig baker. Ellers har inntrykket vært at hans bekymring stort sett har vært for at vi ikke får bygget nok vindkraft og en mulig større bekymring for at kommunene ikke klarer å forvalte sine egne arealer. Men dette henger nok sterkt sammen.

For av grunner som ikke kommer tydelig frem ser det ut til at vindkraft fremstår for ham som den eneste veien til målet. At hvis vi bare får bygget nok vindkraft, løser alle problemer seg automatisk.

Der møter han motstand hos både befolkning og kommunestyrene, og statsrådens reaksjon på det ser ut til å være at det er kommunene og folket som er problemet. Han omtaler motstanden som nasjonal aktivisme og antyder at utredningsplikt i kommunene ikke er tilstrekkelig. At det må sterkere virkemidler til.

Hva er så nasjonal aktivisme? Er det Motvind Norge det siktes til? En medlemsorganisasjon med begrenset økonomi, som i hovedsak drives på frivillig basis?

Bør vi ikke da ta med de andre nasjonale aktivistene i denne saken. De som bruker store ressurser på å påvirke saken i sin retning. Der har vi NHO, en landsdekkende organisasjon med store ressurser, Fornybar Norge, en lobbyorganisasjon med eneste formål å påvirke våre politikere, og en mer eller mindre samlet kraftbransje. Alle med samme mål – å fremme vindkraft.

Er ikke det i like stor grad nasjonal aktivisme? Eller er begrepet nasjonal aktivisme kun et retorisk grep for å delegitimere folkelig motstand?

Det som kanskje kan kaste litt mer lys over saken er å se på hvilke motiver som ligger bak denne såkalte aktivismen. Motvind Norge, med en omsetning på rundt 10 millioner i året og en stab på fire ansatte har ingen økonomiske motiver i saken. De driver med opplysningsarbeid. De belyser de områdene av kraftpolitikken ministeren og kraftbransjen gjerne ser at blir liggende i mørket.

Kraftbransjen, med Fornybar Norges 100 millioner i omsetning, 50 ansatte og «samfunnskontakter» som spydspiss, har sterke økonomiske motiver i saken. De forsøker naturlig nok å skyggelegge de uheldige virkningene av sitt ønske om mer profitt. Som for eksempel at en massiv vindkraftutbygging i Finnmark, med stor sannsynlighet vil tappe Nordland for det overskuddet de kunne ha brukt til egen næringsutvikling.

For denne debatten handler minst like mye om hva som ikke sies, som om hva som faktisk sies.

Og når nå statsråden og kraftlobbyen med sine svært ressurssterke samarbeidspartnere definerer folkelig motstand som et støyende problem, har de i praksis snudd demokratiet på hodet. De forsøker å rette baker for smed ved å gi befolkningen skylden for at politikken mangler både teknisk logikk og folkelig mandat.

For sett fra folkets perspektiv fremstår ikke demokratiet lenger som målet – mer som en hindring på veien mot målet.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter. Den veien har to retninger. En som fører til helvete og en som fører ut av helvete. Kan vi være trygg på at Fornybar Norges «naturkompass» viser rett nord?