Herold

Helsevesenet er fullt av hardtarbeidende mennesker - men det hjelper ikke at de gjør sitt beste når systemet er totalt ødelagt.

En sykepleier fortalte meg nylig: «Vi vil hjelpe, men det er nesten som at vi ikke får lov». Utallige helsepersonell har skrevet til meg om hvordan de ikke får gitt adekvat behandling til pasientene sine grunnet manglende tid og ressurser. Det hjelper ikke med press fra ledere som de forteller prioriterer å spare penger, ikke å sikre pasienters livskvalitet. Enkelte er redde for å bli arbeidsledige dersom de prøver å «gjøre jobben sin skikkelig».

Helsevesenet er blitt en vits. Pasienter er kasteballer. Vi får ikke hjelpen vi trenger. Stadig mer tvang blir brukt. Mange får beskjed om at de ikke er «syke nok» – inntil de er «for syke» og ikke får hjelp av den grunn. Snart er det ikke mer enn én seng igjen til alle. Selv om jeg elsker Oslo, har bodd der i nesten 10 år, eide en leilighet, og har et sterkt nettverk der, har jeg besluttet at jeg må ut av favorittbyen for å få hjelp.

Jeg har fått mye god hjelp i Oslo, men dessverre også mye dårlig, og spesielt når jeg har vært på mitt sykeste. I vinter mente de at jeg var alvorlig deprimert og psykotisk. De sendte meg til akuttpsykiatrisk, men de mente at jeg «ikke var syk nok» på det tidspunktet og sendte meg hjem.

Fordi psykiatrien mente at jeg var for syk til at det var forsvarlig for dem å ha meg som pasient, sto jeg på bar bakke. Psykosen gjorde at jeg ikke turte være hjemme fordi jeg trodde naboene – med hjelp av politiet – skulle bryte seg inn og angripe meg og bytte plass på kroppsdelene mine, så jeg endte opp med å overnatte hos venner. De skulle ikke ha måttet ha ansvaret for meg i den tilstanden.

Det er mange av oss som elsker denne byen, og som har hele nettverket vårt her, som føler vi gambler med helsen når vi blir boende.

Helene Fosse

Dessverre er det vanlig at pårørende må ta seg av pasienter som er så syke at det burde være helsevesenets ansvar. Så dro jeg hjem til familien min, og endte opp på det lokale psykiatriske sykehuset. Her mente de jeg var alvorlig syk, trengte en lengre innleggelse, elektrokonvulsiv behandling (ECT) etterfulgt av poliklinisk oppfølging.

De la også en plan med foreldrene mine for hvordan de skulle kunne hjelpe meg om jeg ble syk igjen, ettersom jeg har bipolar lidelse. Dette selv om planen var at jeg skulle tilbake til Oslo. Da jeg etter noen måneder var klar for å hjem, satt jeg i utskrivelsessamtale med en psykiater som ga meg klar beskjed: «Neste gang du begynner å bli så syk så må du komme rett til oss. Ikke vent. Det kan bli livsfarlig, så syk som du har vært!»

Dette er helt noe annet enn i Oslo hvor jeg under flere innleggelser har følt de nærmest nølende tar imot når en kommer, og så sender en ut igjen så fort som mulig. Jeg har mer enn én gang fått beskjed om at de allerede har gitt sengen min videre, men at jeg kan sove på et samtalerom en natt om jeg absolutt må.

Jeg klandrer ikke helsepersonell i Oslo. Etter min erfaring er det mange ildsjeler og mye omsorg for pasienter. Dessverre hjelper ikke det når det ikke er nok ressurser og sengeplasser til alle som trenger det. Jeg har møtt så mange sykepleiere, psykologer og psykiatere som har vært med på å redde pasienters liv. Som har støttet oss gjennom det mørkeste.

Felles for dem alle er at de sjeldent har kunnet gi oss all den hjelpen de selv føler de burde gitt. Det hjelper ikke at en psykiater vil alt det beste for sine pasienter når hun har én seng hun kan gi og ti pasienter som sårt trenger den.

Jeg kan ikke forestille meg å gå seks år på legestudiet med mål om å hjelpe pasientene mine, og så har jeg ikke mulighet til å gi den behandlingen jeg vet de trenger fordi helsevesenet slik det er i dag ikke gir meg muligheten. At jobben min i stedet for å behandle, blir å argumentere for at pasienter ikke er syke nok, for sykehuset har ikke nok ressurser til å hjelpe alle jeg som lege mener trenger hjelp.

Jeg har hatt de beste og de verste møtene mine med andre mennesker når jeg har vært i psykiatrien, men når det har vært et vondt møte, har det ofte kommet av at en person har blitt presset til sitt ytterste i et system som ikke lenger fungerer. Det er da mennesker kan gjøre feil som kan ha store konsekvenser. Det er også andre problemer som de samme fordommene en finner i resten av samfunnet og hvordan enkelte diagnoser blir møtt. Det kommer på toppen av det hele.

Jeg kjenner mennesker som kun er her i dag, for eksempel fordi de ble alvorlig deprimert eller psykotiske, fordi de klarte å søke hjelp i en annen del av landet, til tross for at de bor i Oslo. Det er mange av oss som elsker denne byen, og som har hele nettverket vårt her, som føler vi gambler med helsen når vi blir boende. Det til tross for at mangel på ressurser og nedprioritering av psykiatrien ser ut til å være et problem over hele landet. Hvorvidt du får hjelp når du planlegger hvordan du skal ta livet ditt burde ikke avhenge så veldig av hvor du bor eller hvilket sykehus du hører til.

Da helsepersonell fikk med seg at jeg skulle flytte fordi psykiatrien i Oslo kollapser, fikk jeg høre at den alt har kollapset.

Den er ikke lenger i fyr og flammer, den har brent ned.

Det er bare aske igjen som stat og kommune prøver å få til å fungere. Når hun forteller om jobben sin er det ikke tvil om at hun bryr seg veldig om pasientene sine.

Dessverre kommer hun til å slutte på akuttpsykiatrisk avdeling.

Hun kan ikke stå inne for den typen «behandling» hun må gi.

En annen jeg har snakket med er en lege som gruet seg til å begynne i ny jobb på et psykiatrisk sykehus i Oslo hen hadde hørt så mye fælt om. Hen var redd sykehuset skulle «ødelegge» hen som behandler og gjøre hen kynisk.

Dessverre er det mange viktige historier fra psykiatrien vi aldri kommer til å få høre på grunn av stigma og frykt for konsekvenser. Jeg er livredd for hvordan helsevesenet i Oslo kommer til å være om noen år når det fortsetter å gå radikalt nedover.

La oss gjøre noe før det er for sent!