Herold

Dessverre ønsker nå enkelte partier altså å fjerne Statsforvalteren, eller frata denne makt.

Stadig vekk så hører vi fra kommunepolitikerne at Statsforvalteren er et problem når det gjelder kommunens selvstyre, utvikling og så videre. «Statsforvalteren er et hår i suppa» kunne vi lese i HF for litt siden og flere partier på nasjonalt nivå tar nå til orde for å fjerne Statsforvalteren. Dette er både feil og en dårlig idé.

Statsforvalteren er Statens øverste representant og er bindeleddet mellom Regjeringen, Stortinget og kommunene. Det er et forvaltningsorgan, og i så måte et viktig et.

Det er viktig å forstå Statsforvalterens rolle i skjønnsutøvelsen, og forskjellen mellom forvaltningens frie skjønn og rettsanvendelsesskjønn. Dette er ikke bare tørr juss, men en av bærebjelkene i det norske demokratiet – også lokaldemokratiet, som likevel enkelte synes å ikke forstå. Kommunestyrepolitikerne skal selvsagt ikke være verdensmestre i statsrett, men kommuneadministrasjonen plikter etter kommunelovens § 13–1 å «påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet. Utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak.» Her svikter det nok innimellom.

Forvaltningens frie skjønn er viktig og betyr at for eksempel kommunens enkeltvedtak ikke er gjenstand for domstolskontroll. Domstolen kan ikke dømme i slike saker, fordi det frie skjønnet handler om politikk, ikke rettsanvendelse. Selv om Statsforvalteren er et forvaltningsorgan, og derfor i prinsippet kan prøve alle sider av en sak, er det likevel begrensninger når det gjelder å overprøve kommunens frie skjønnsutøvelse. Men Statsforvalteren overprøver ofte rettsanvendelsesskjønnet, og tar stilling til om kommunen fatter vedtak som er lovlige. Kommunens frie skjønnsutøvelse er nemlig betinget av at kommunen holder seg innenfor loven, og det er ikke alltid tilfellet.

Reglene om Statsforvalterens overprøving av forvaltningens frie skjønn følger av forvaltningsloven og spesiallovgivningen. Selv om Statsforvalteren i prinsippet altså kan prøve alle sider av vedtaket, kan Statsforvalteren bare endre vedtaket dersom det frie skjønnet er åpenbart urimelig. Dette er en generell regel i norsk forvaltningsrett. Når Statsforvalteren er klageinstans for kommunale vedtak, skal det legges vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34. Hensynet til det lokale selvstyret i klagesaker er for øvrig en helt fersk lovendring.

Statsforvalteren skal sette til side vedtak som bygger på utenforliggende hensyn, usaklig forskjellsbehandling, saksbehandlingsfeil eller vedtak som er vilkårlige eller innehar grove feil. Forvaltningens skjønn kan også underkjennes dersom vedtaket er åpenbart uforholdsmessig, men det skal svært mye til før dette skjer. Forholdsmessighetsvurderinger er i utgangspunktet en lovgiveroppgave. Lokalt er vel hyttesaken i Mælen i 2024 beskrivende for hvor tilbakeholden Statsforvalteren er når det gjelder å «styre» kommunens frie skjønn selv i «tøvete» saker, hvis dispensasjonsavslag likevel (og heldigvis) ble endret som følge av at kommunen endret sitt eget vedtak og ikke ble direkte overprøvd av Statsforvalteren. Statsforvalteren ga veiledning, men forholdt seg til kommunens syn.

Det er her jeg mener politikerne svikter når man hele tiden skylder på Statsforvalteren i saker hvor Statsforvalteren setter foten ned. Kommunen kan skylde seg selv, blant annet fordi man ikke gjør ting i rett rekkefølge og ikke involverer de aktuelle berørte parter tidlig nok, og fordi man har et omtrentlig forhold til loven. Hvis man forbedrer disse punktene på lokalt plan, tror jeg ikke kommunepolitikerne lenger vil oppfatte Statsforvalteren «som et hår i suppa».

Dessverre ønsker nå enkelte partier altså å fjerne Statsforvalteren, eller frata denne makt. Det er misforstått politikk etter min mening, fordi Statsforvalteren kontrollerer i realiteten bare kommunenes rettsanvendelsesskjønn, ikke den frie skjønnsutøvelsen som er politiske vedtak. Hvis man ønsker lovendring, fordi den ønskede politiske retningen ikke er lovlig, så er det Stortinget som er rette instans, ikke en endring av Statsforvalteren som det øverste forvaltningsorganet. Statsforvalteren lar nemlig kommunene i fred så lenge kommunene gjør ting etter boka.

Et spørsmål til politikerne som ønsker Statsforvalteren bort: Hvem har man tenkt skal erstatte Statsforvalteren som klageorgan for kommunale enkeltvedtak? Kommunaldepartementet i Oslo som allerede er overarbeidet og sitter enda lenger unna de distriktspolitiske utfordringene? Ullensvang Høyre kan kanskje svare ut dette, hvis nasjonalpolitiker Bård Ludvig Thorheim, eller «statsforvalter-dødaren» som han har døpt seg selv, angivelig mener at statsforvalterembetet bør avskaffes.

Jeg tenker at dette uansett er en veldig dårlig idé og basert på dårlig rolleforståelse. Igjen, hvis Ullensvang gjør ting rett, heller enn å ligge på lovlighetsgrensa som de ofte gjør, er Statsforvalteren en ressurs og ikke en motpart. Så dette er opp til kommunene å gjøre noe med.