Herold

Fløibanen opp. Bare ideen burde ha sendt initiativtaker Didrik Friele Faye på sykehus. Det er så ubeskrivelig vondt, men jeg blir nok med til neste år også.

Fløibanen opp er på samme tid det gøyeste og det jævligste jeg gjør i løpet av et år. Det er nesten ikke grenser for hvor mange skumle tanker, hvor mye anger og hvor mange fordømmelser man klarer å tenke i løpet av drøye 25 minutter i byens bratteste motbakke.

Noen timer før løpet var jeg innom hos Fana IL i Fana Arena. Alle visste jeg skulle være med i løpet og absolutt alle spøkte om det. Fem ganger hadde jeg forskjellige utgaver av den samme samtalen:

– Gleder du deg?

– Jeg vil nå ikke si det.

– Er du i form?

– På ingen måte.

– Hva er målet?

– Å komme opp.

Selv om det var min foretrukne øvelse da jeg var yngre og lettere, er ikke motbakkeløp noe jeg er bygget for. Samtidig har jeg alltid på en eller annen vanvittig måte likt å ta meg ut i Stoltzen. Stoltzen er hundre prosent ærlig. Du får en helt og holdent korrekt tilbakemelding på akkurat hvor du står. Har du gått opp noen kilo eller fjusket med treningen, får du deg en kjøleskapsdør i trynet i Stoltzen.

Fløibanen opp er Stoltzen på syre. Mens du i Stoltzekleiven kan få noen hvileskjær og litt variasjon i tråkkene, er den eneste variasjonen du får i fløibanesporet at det blir litt og litt brattere. På slutten er det så bratt, at du kan få følelsen av å falle bakover. Hvis du først gjør det, føler du at du ikke stopper, før du ligger og dupper i Vågen.

Samtidig er Fløibanen opp en eneste stor festkveld. Løypen er omkranset av folk, som heier, enten de kjenner deg eller ikke.

For en stakket stund kan jeg nesten se på meg selv som en profesjonell idrettsutøver, siden jeg får betalt for å være med her, hvis jeg skriver om det, altså.

En mann roper til meg idet jeg tramper forbi Skansemyren. Datteren hans spør om han kjenner meg.

– Nei, men jeg synes han fortjener litt oppmuntring, sier mannen, mens han tror jeg ikke kan høre det.

Sånn ser jeg altså ut, som en som trenger en oppmuntring.

Sånn ser jeg altså ut, som en som trenger en oppmuntring.

Det er en presis analyse.

Stykket fra Skansemyren og opp er en prøvelse. Lårene og leggene er som gelé. Leggene er som tømmerstokker. Det er egentlig motsatt av hvordan det skal være. Alle tanker om pers er for lengst historie. Den ene etter den andre peiser forbi meg på lette bein. Jeg startet som nummer 1, men kommer i mål på nesten tresifret.

Det er da jeg hører speakeren si:

«Roy Ellingsen fra Fanaposten startet først, men han har vi ikke sett noe til ennå!»

Speaker er Didrik Friele Faye, løpets far, den jævelen.

Like etterpå tar BAs fotograf bildet i toppen av denne saken. Jeg har akkurat så vondt som det ser ut. De siste 20+ minuttene har jeg angret på hver eneste chipspose og hver eneste lille vingummi jeg har trykt i trynet siden forrige Fløibanen opp.

I trappene på toppen er jeg så sliten, at jeg rekker å tenke at hvis jeg faller nå, kommer jeg ikke til å klare å reise meg igjen.

Så kommer jeg meg over mål.

Jeg har klart det, i år igjen!

Gleden begynner å bre seg i kroppen. Smerten på veien begynner å slippe taket. Om noen minutter er jeg til og med i stand til å snakke igjen. Og hva tenker jeg da, hva sier jeg da?

Jo, da sier jeg at dette var gøy!

Jeg skal selvfølgelig være med til neste år igjen, for jeg elsker jo dette løpet enda mer enn jeg hater det!