Herold

Drømmen om barn sendte ekteparet gjennom tre land. Så kom sjokkbeskjeden.

Nettavisen:På et hotellbad i Las Vegas, omgitt av blodige håndklær, ligger Maren sammenkrøpet på gulvet.

Krampene skyller over henne som flodbølger.

Hun gjennomgår en medikamentell hjemmeabort etter at et lenge etterlengtet foster har ligget dødt i magen hennes i ukevis. Kroppen har ikke støtt det ut selv – en såkalt «missed abortion».

Norsk helsevesen hadde tørt beskrevet prosessen som «sterke menstruasjonssmerter», men virkeligheten Maren opplever beskriver hun som et smertehelvete og et blodbad.

Slik ender ett av de mange bunnpunktene i det som skulle bli en årelang kamp for ekteparet Maren og Øystein i jakten på å få barn.

Smartembed for https://open.spotify.com/episode/4pIrQiBMXSTyS1kHiKdLFV?si=fGuY_vevSsavR4Mf2iWuQw

Ønsker å bryte med tabuet

Årlig mottar rundt 4000 norske kvinner in vitro fertilisering (IVF) ved offentlige sykehus. Ekteparet mener flere er for dårlig informert om hva som møter dem.

I boken «13 forsøk» skildrer ekteparet hvordan den ufrivillige barnløsheten rammet både psykisk og fysisk.

Hvordan de isolerte seg fra venner, måtte refinansiere boliglånet for å få råd til å prøve «bare en gang til» og møte med en privat sektor som tjener penger på andres tidsnød.

– Vi ønsker å være ærlige om alt rundt dette. Det savnet vi veldig da vi startet.

Det forteller Øystein K. Langberg mens han ser på sin kone Maren Ørstavik. De to sitter ved kjøkkenbordet i huset sitt på Skøyen i Oslo. Omgitt av barneleker og tripptrappstoler.

Huset er et steinkast fra den lokale barnehagen der deres to barn nå leker. Den tredje, på bare noen måneder, ligger i vogna utenfor huset.

Livet de har i dag er noe de ikke turte å drømme om for fem år siden.

Siste videoer fra BA (embed)

Avsporingen

Ekteparet har vært sammen siden midten av 20-årene.

Alle vennene deres var jevnaldrende. Øystein beskriver det som at alle var på det samme sporet:

De fant seg partnere samtidig. Giftet seg samtidig. Begynte å snakke om barn samtidig.

– Men plutselig tar vi en helt annen retning de andre. Det bare skjærer ut, og det skjedde så fort, sier Langberg.

Det startet da de bikket 30 år. «Det kunne vært fint med et barn å putte i livene våre», tenkte de.

Langberg var korrespondent for Aftenposten i Brussel og Ørstavik var frilansjournalist.

Paret reiste mye. Hjemme i Brussel var det mye kafeer og sosiale samlinger med vennegjengen.

– Vi var naive i troen på at et barn ikke skulle forandre så mye på livene våre, sier Langberg og humrer lett før han fortsetter:

– Under et år senere var vi ufrivillig barnløse og i full behandling.

Mathilde (24) blir frivillig alenemamma: – Barn er ikke bare for de med livet på «stell»

Holdt det skjult for ektemannen

Gjennom 2017 og starten av 2018 forsøkte paret å få barn naturlig. Gang på gang uten resultat. Legene klødde seg i hodet og fant ikke noe galt med det unge paret.

Mens bekymringen og desperasjonen sakte økte hos paret, startet de med IVF, assistert befruktning av eggceller utenfor kroppen.

Ørstavik husker første gangen hun gjennomgikk behandlingen. På skjermen viste en sykepleier embryoet som var klart til å bli ført inn i livmoren hennes.

– Jeg tenkte «er dette barnet vårt?». Du ser embryoet, det er ingen tvil om at hvis dette går, så er dette barnet vårt. Og så går det ikke. Det er en kjempesorg du aldri blir forberedt på.

Gjennom de fire årene med ufrivillig barnløshet, merket de at det ble vanskeligere og vanskeligere å holde kontakten med venner. Årene gikk og paret var fortsatt desperat i forsøkte på å få barn.

– Det ble bare verre og verre. Da venninner fortalte meg de var gravide klarte jeg ikke kjenne på en glede. Jeg ble bare sint. Sint for alt vi måtte gjennom, og at vi likevel ikke fikk det til, mens andre tilsynelatende ble gravide bare de bestemte seg for det, forteller Ørstavik.

Alle gratulasjoner ble hule og tomme. Etter hvert mislykkede forsøk ble graviditetene til vennene verre og verre.

– Til slutt måtte jeg bite meg i tungen for å ikke begynne å gråte. Noen ganger måtte jeg gjemme meg for å ikke vise sinnet mitt, forklarer hun.

De begge var særlig opptatt av å skrive om disse hendelsen. Langberg beskriver reaksjonene som det virkelige tabuet knyttet til IVF.

Da de skrev boka var det flere hendelser Ørstavik opplevde, som ektemannen ikke var klar over. Blant annet da Ørstaviks bror ringte henne og fortalte at de ventet sitt andre barn.

Ørstavik lot som hun snublet i en snøfonn, senket kameraet mot den møkkete New York-snøen og la på røret, for å slippe å gratulere broren.

– Det med snøfonnen overrasket meg. Det er jo ekstremt, sier Langberg og ser på sin kone.

Det skjulte klasseskillet

I Norge er ventetidene mellom fire og elleve måneder på IVF-behandling i det offentlige helsevesen.

For paret virket det som en evighet.

I mellomtiden gikk de til en privatklinikk i Oslo.

Hos privatklinikken Aleris koster et enkeltforsøk med IVF 47.250 kroner. Skal du ha en pakkeløsning med opp til fire behandlinger blir prisen 95.060 om du er under 39 år.

I det offentlige må du betale 21.500 kroner for medisiner, før den offentlige støtten slår inn

I fire år forsøkte paret IVF-behandling og eggdonasjon, i Norge, USA og Danmark.

Totalt anslår paret at de har brukt rundt en halv million kroner av egen lomme på behandlinger. Spesielt i USA fikk de sjokk.

– Der kostet et enkelt forsøk over 250.000 kroner. Vi måtte legge ut selv, men fikk til slutt det meste tilbake på forsikringen. Men det er helt avsindige beløp. Det har sikkert gått over en million kroner gjennom kredittkortene våre. Det viser bare hvor stor industri IVF er blitt, sier Ørstavik.

Kostnadene ble så høye for paret, at de måtte se seg nødt til å refinansiere boligen. Som et par i starten av 30-årene hadde de allerede et «gigantisk boliglån».

– Jeg syntes det var ubehagelig. Etter sju-åtte mislykkede forsøk og så gå til banken og be om refinansiering. Jeg sa ikke akkurat hva jeg skulle ta opp mer lån til, men vi var heller ikke klare for å gi opp ennå, forklarer Langberg.

– Katastrofal blanding

Møtet med IVF-behandlingene var en øyeåpner for paret, både i Norge og utlandet. Spesielt prisene og jungelen av tilbydere overrasket dem.

– Det skaper et klasseskille. Det er ingen tvil om det. Politikerne har latt det vokse fram en veldig stor privat industri, og det er noe unorsk over hvor stort privat tilbud det er. Da blir det et skille, forteller Langberg.

Han trekker også fram at egenbetalingen på 21.500 kroner for medisiner er en høy pris å betale for mange.

– Det er definitivt grunn til å stille seg spørsmålet om alle i Norge har like muligheter til å få barna de ønsker seg. Det er mye penger for veldig mange, sier han.

Begge synes det er synd flere må ty til det private.

På nettsamfunnet Reddit florerer det av tråder med personer som reiser til blant annet Spania og Østerrike for å gjennomgå IVF. Paret tror det til dels skyldes de lange ventelistene i det offentlige.

– Da blir de heller kastet til ulvene i utlandet, som lover enda heftigere ting enn man gjør i Norge, med mer eksperimentelle metoder, forklarer Ørstavik.

De to mener IVF-industrien er en perfekt storm av uheldige sammensetninger.

– Klinikkene tjener penger på mislykkede forsøk, pasientene har dårlig tid og høy betalingsvillighet og industrien er full av lovende, men udokumenterte, tilbud. Det er jo en katastrofal sammensetning, forteller Ørstavik.

Den uventede meldingen

I starten av 2022 skulle likevel det uventede skje for ekteparet.

Etter en mislykket eggdonasjon i Danmark var de resignerte. Da Ørstavik plutselig ble gravid.

I dag bor ekteparet i Oslo, og har fått tre barn i løpet av tre og et halvt år.

– Vi aner ikke hva som skjedde eller hvorfor det gikk. Verken vi eller legene vet hvorfor det plutselig gikk naturlig. Det føles som vi egentlig ikke skulle fått, og likevel har vi fått barn, forteller Ørstavik.

– Daglig tenker jeg på hvor glad jeg er for at vi ikke skal sette sprøyter i kveld, eller vente på en telefon fra klinikken om embryoet lever eller er dødt, legger hun til.