Det snakkes varmt om “trygg styring”, beredskap, og viktigheten av langsiktige planer.

Trygg styring – eller styrt knapphet?

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Samtidig opplever folk flest noe helt annet i hverdagen, vi har en regjering som produserer skremselspropaganda om knapphet på strøm og drivstoff!

Norge er en av verdens største energinasjoner. Likevel har vi gjort oss selv mer sårbare. Vi har gått fra tre oljeraffinerier til ett. I dag er Mongstad det eneste gjenværende operative raffineriet i landet. Samtidig sitter Sverige med fire raffinerier og betydelig større kapasitet enn oss. Hvordan gir det mening at et av verdens rikeste energiland velger å redusere egen foredling?

Enda mer bekymringsfullt er beredskapen. Per mars 2026 har Norge drivstofflagre som dekker rundt 20 dagers forbruk. Til sammenligning ligger naboland som Sverige og Finland rundt 90 dager. I en tid hvor beredskap løftes frem som et hovedargument i nesten alle politiske diskusjoner, fremstår dette som et åpenbart svakt punkt.

Det er vanskelig å tolke dette som annet enn et politisk valg, vi har i praksis valgt å være en råvareleverandør. Vi pumper opp olje og gass, men lar andre land stå for foredlingen. Det er mindre risikabelt, politisk mer bekvemt, men det gjør oss også mer avhengige og mindre robuste. Når kriser oppstår, er det ikke råvaren som er flaskehalsen, men tilgangen på ferdige produkter som diesel, bensin og flydrivstoff.

Hvorfor er vi i denne situasjonen? Begrunnelsen er utslipps og klimapolitikk, men her ligger det en grunnleggende mangel på realisme. Å være selvforsynt med energi er ikke noe vi velger vekk i Norge, det er selve fundamentet for vårt moderne samfunn. Uten diesel stopper transporten! Uten gass stopper industrien! Uten stabil energitilgang stopper matproduksjonen! Det er realiteten vi må forholde oss til!

Historien gir oss et interessant perspektiv. På 1800-tallet var London i ferd med å drukne i hestemøkk. Det var et reelt helseproblem, med sykdommer, fluer og uhygiene. Så fant noen opp bilen, og problemet forsvant! Teknologi løste det som virket uløselig.

I dag står vi i en lignende situasjon, men med motsatt fortegn. I stedet for å bruke teknologi og kompetanse til å forbedre og effektivisere energiproduksjon og foredling, ser vi en politikk som i praksis reduserer kapasitet og øker sårbarhet.

Det er ikke kontroversielt å mene at Norge bør ha sterkere beredskap. Det er heller ikke kontroversielt å mene at et land med våre ressurser bør ha større grad av egen foredling og kontroll over kritisk infrastruktur. Det som derimot begynner å bli kontroversielt, er gapet mellom det som sies og det som faktisk gjøres.

Trygg styring handler ikke om fine ord. Det handler om reell kapasitet, robusthet og vilje til å prioritere nasjonale interesser. Akkurat nå er det lov å stille spørsmålet: Er vi på vei i riktig retning, eller har vi bevisst valgt å gjøre oss mer sårbare?

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal