Herold

Å bli stalket i ti år forandrer et menneske. Det bryter ned tryggheten i eget hjem, egen kropp og i relasjonene til dem du er glad i.

Jeg møtte henne på en jobbkonferanse, uten egentlig å legge merke til henne. Hun tok kontakt. Vi innledet en jobbflørt.

Det begynte med enkelthendelser som jeg ikke helt fikk tak på, men som etter hvert samlet seg til et mønster: meldinger, telefoner, falske henvendelser, kontakt med mennesker i min nærhet, stadig nye forsøk på å infiltrere livet mitt.

Hver hendelse for seg kunne virke liten. Samlet ble de et konstant angrep på min frihet.

Stalking er en form for terror som ikke bare rammer én person. Den sprer seg som en gift inn i hele nettverket rundt. Venner, familie, kolleger – alle blir dratt inn, direkte eller indirekte.

«Jeg vet at noen vil mene at jeg utleverer for mye»

Etter hvert merket jeg at folk rundt meg ble slitne, redde og usikre. De kunne ikke lenger være trygge på hvem som sto bak ulike meldinger eller hendelser. Det er denne totale invasjonen av ens sosiale liv som gjør stalking så lammende.

La meg trekke frem et eksempel. Jeg var trener for et jentelag i fotball, 15-åringer, og hun sendte et brev til klubben der hun utga seg for å være en bekymret mor. I brevet påsto hun at jeg «drev på med jentene i garderoben».

For en mann er slike beskyldninger ikke bare sårende, de er mulig ødeleggende for både rykte, jobb og liv.

Heldigvis hadde jeg på det tidspunktet allerede fortalt klubbens ledelse om stalkingen, og vi kunne avklare det raskt. Men bare det å vite at noen sprer slike løgner i ditt navn – om deg som voksen mann alene med unge jenter – setter seg dypt i kroppen.

Dette er en del av stalkingens logikk: å prøve å ødelegge deg der du er mest sårbar – i tilliten andre har til deg.

Vi menn er vant til å tenke at vi skal tåle. Vi lærer tidlig at vi ikke skal klage, at vi må være sterke, og at det å være redd eller utsatt er noe vi helst ikke snakker høyt om.

Når en mann utsettes for en kvinnes systematiske forfølgelse og psykiske terror, passer det dårlig inn i de bildene vi har av kjønn og makt. Det gjorde det vanskelig også for meg.

Det koster å stå frem. For meg har det kostet privatliv, krefter, søvn og en del av den gamle identiteten som «han som takler alt».

Jeg vet at noen vil mene at jeg utleverer for mye, eller at jeg burde holdt dette for meg selv. Men nettopp fordi menn så ofte tier, blir også systemet værende i uvitenhet. Stillheten vår har en pris – ikke bare for oss selv, men for dem som kommer etter.

«Denne ytringen er ikke skrevet for å vekke medlidenhet»

Jeg brukte lang tid på å forstå at det jeg opplevde, faktisk var stalking. Enda lengre tid brukte jeg på å erkjenne at jeg trengte hjelp – og at dette ikke var noe jeg kunne stå i alene.

Den skammen mange menn kjenner på, er reell. Frykten for ikke å bli trodd, for å bli ledd av, eller for å bli mistenkeliggjort, gjør at mange lar være å si fra. De går under radaren, mens belastningen øker.

Til alle menn som kjenner seg igjen: Stalking er ikke et ubehag du skal tåle. Det er en straffbar handling.

Denne ytringen er et krav om at vi tar stalking på alvor, skriver kronikkforfatteren.

I min sak var dokumentasjon helt avgjørende. Etter hvert begynte jeg å loggføre alt: meldinger, e-poster, skjermbilder, hendelser, tidspunkt, hva som ble sagt og gjort mot meg og mot andre.

Til slutt endte denne nesten ti år lange historien i rettssalen. Saken resulterte i dom – den første av sitt slag i Norge. Det var en viktig juridisk seier, ikke bare for meg, men også prinsipielt.

Likevel opplevdes veien dit som unødvendig tung. Erfaringen min er at politiet og systemet i utgangspunktet er rigget for å håndtere enkelthendelser – ikke et mønster som strekker seg over år. I møte med stalking er nettopp helheten det avgjørende.

«Vi menn er vant til å tenke at vi skal tåle»

I dag mangler Norge et faglig miljø som er spesialisert på stalking. I Danmark har de etablert et eget Dansk Stalking Center, der politi, jurister og psykologer jobber tett sammen for å forebygge og stoppe stalking, og gi oppfølging til både utsatte og pårørende.

I Norge blir mange ofre møtt med en fragmentert struktur. Man må forklare historien sin på nytt for hver instans, til nye personer, på nye kontorer. Hver gang koster det krefter. Hver gang risikerer man å ikke bli trodd. For noen gjør dette at de gir opp før saken i det hele tatt kommer i gang.

Vi trenger et nasjonalt ressurssenter mot stalking, med høy faglig kompetanse og myndighet til å gi råd, gjøre vurderinger og støtte opp om både politi og rettsvesen. Et sted der mennesker som meg – også menn – kan henvende seg og bli møtt med kunnskap og alvor, ikke med skepsis og uvitenhet.

I NRKs podkast «Stalker» har jeg delt min historie. Jeg følte at jeg ble møtt med respekt, tid og grundighet. Når redaksjonen velger å bruke nesten ti år av mitt liv som utgangspunkt for å belyse stalking som fenomen, er det ikke for å dyrke det spektakulære, men for å vise hvor ødeleggende og langvarig denne typen forfølgelse kan være. Det er jeg villig til å stå i, fordi det kan gjøre det litt lettere for den neste å våge å si fra.

«Vi trenger et nasjonalt ressurssenter mot stalking»

Denne ytringen er ikke skrevet for å vekke medlidenhet. Den er et krav om at vi tar stalking på det alvoret det krever.

Vi trenger et system som ser mønstre, ikke bare enkelthendelser. Vi trenger et fagmiljø som kan gi raske, kvalifiserte råd. Og vi trenger en offentlighet som forstår at også menn kan være utsatt for massiv og langvarig psykisk vold.

Jeg håper at mange vil lytte til podkasten, lese sakene og bruke dem som utgangspunkt for handling – i politikk, i justissektor, i støtteapparat og i våre egne liv.

For den som lever midt i dette, er det ikke et medieprodukt. Det er selve livet.

Stalking skyver mennesker ut av lyset og inn i skyggene. Nå må vi sørge for at de ikke blir stående der alene.

Hør podkasten «Stalker»:

Send oss din ytring

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.