Herold

I hovedstaden Teheran og andre iranske byer overvåkes innbyggerne av kinesiskproduserte kameraer fra morgen til kveld.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Teheran er ikke som før, forteller reisende som er kommet ut av Iran. Under normale forhold er den iranske hovedstaden en myldrende storby. Men denne våren virker det som om folk lister seg rundt gatehjørnene, for ingen vet hva dagen eller morgendagen vil bringe.

Da Donald Trump gikk til krig mot Iran, oppfordret han landets 93 millioner innbyggere til å gjøre opprør. I stedet har de holdt seg i ro. Årsakene kan være mange. I en krig har folk flest nok med å mestre hverdagen. Dessuten er de smertelig klar over at prisen for å knytte neven kan være skyhøy – i verste fall døden.

Autoritære regimer på alle kontinenter står i kø for å skaffe seg de nyeste løsningene innen kinesisk overvåkingsteknologi.

Men også Kina bidrar til å holde iranerne i sjakk. I Teheran og andre byer overvåkes de av kinesiskproduserte kameraer fra morgen til kveld. Utstyrt med ansiktsgjenkjenning er kameraene i stand til å identifisere enhver som ypper seg. I et land som Iran brukes de også til å avsløre kvinner som bryter sosiale normer og religiøse regler. «Respekterte borger!» begynner SMS-ene som kvinnene får. «Vi har registrert at De ikke har overholdt reglene for riktig bruk av hijab. Gjentatte overtredelser vil få rettslige konsekvenser».

Slik får staten et verktøy som ikke bare reagerer på avvik, men som også forebygger dem med en konstant, usynlig tilstedeværelse.

De iranske ayatollaene har i årevis hatt et kjært forhold til Kinas autoritære system. Allerede på 2000-tallet dro de første iranske delegasjonene på besøk for å studere kinesisk overvåking i praksis. Selskaper som Huawei, Dahua, ZTE og Hikvision tilbød dem sin kompetanse, og de første kontraktene ble signert.

Flere år senere, i 2015, inngikk politietatene i begge land en samarbeidsavtale. Kina lovet å gi Iran «ny teknologisk innsikt» gjennom kursvirksomhet og «sosial praksis». Siden da har personell fra begge land reist i skytteltrafikk mellom Beijing og Teheran.

Etter protestene i 2022 har Iran importert enda mer utstyr fra Kina. Enkeltrapporter har nevnt utplassering av opptil 15.000 nye kameraer bare i Teheran. For de kinesiske produsentene betyr leveransene klingende mynt. Kinesiske eksperter har også bistått regimet med å temme internett – og med å koble det ut hver gang indre og ytre farer truer.

Slik kunnskap gull verdt i urolige tider. Allerede i januar, etter flere dager med demonstrasjoner, kuttet myndighetene tilgangen til nettet i de største byene. Etter krigsutbruddet 28. februar er trafikken redusert til nesten ingenting, ifølge NetBlocks, et selskap som følger utviklingen fra dag til dag.

Iran er bare ett av mange land som etterspør kinesisk overvåkingsteknologi. Autoritære regimer på alle kontinenter står i kø for å skaffe seg de nyeste løsningene. Russland, Nord-Korea, Vietnam og Myanmar er blant de ivrigste. I Midtøsten finner vi, bortsett fra Iran, land som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. I Afrika får den nye teknologien innpass via Kinas omstridte infrastrukturprogram, til dels også i Latin-Amerika.

Kinesisk overvåkingsteknologi har fått innpass i de fleste europeiske land, også i Norge.

I Europa er Serbia blitt et utstillingsvindu for Kinas fremstøt. Selskaper som Dahua og Hikvision er tungt inne i markedet. Hovedstaden Beograd er en av de mest overvåkede byene på kontinentet. Flere tusen kameraer, festet til vegger og lyktestolper, er utstyrt med teknologi for ansiktsgjenkjenning. Mange innbyggere har reagert med protester uten å bli hørt.

I Viktor Orbans lange regjeringstid ble også Ungarn et prøvefelt for den nye teknologien. Her har Huawei og ZTE lenge vært dominerende, og kinesiske selskaper har investert tungt i flere sektorer. Da EU-kommisjonen for tre år siden truet med å holde tilbake øremerkede pengeoverføringer i Ungarn, trakk Orban likeglad på skuldrene og sa: «Pytt, jeg har jo Kina». Hvilken linje den nye regjeringen vil legge seg på, er foreløpig uklart.

I realiteten har kinesisk overvåkingsteknologi fått innpass i de fleste europeiske land, også i Norge. Uforsiktige politikere bærer en del av ansvaret. En kartlegging utført av NRK i 2024 viste at 128 norske kommuner hadde installert kinesiskprodusert utstyr. Kameraene er dreibare og zoomer inn ansikter ved behov. De finnes også i privat sektor fordi de anses som rimelige og gode. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har ved flere anledninger advart mot utviklingen, uten å få særlig gjennomslag.

EUs strategi går ut på å redusere eksponeringen overfor Kina med politiske føringer og ny lovgivning. I 2024 vedtok EU en lov rettet mot kunstig intelligens. Her klassifiseres ansiktsgjenkjenning og biometrisk overvåking som både risikabelt og uønsket. Det betyr at EU-land har svært begrenset adgang til å bruke slik teknologi i det offentlige rom, noe som vil svekke markedet for kinesiske leverandører.

I Kina omsettes overvåkingsutstyr for svimlende summer. For kommunistpartiet er den avanserte teknologien blitt et uunnværlig maktmiddel. Hver gang en gnist truer med å antenne en brann, rykker «folkets politi» ut i full mundur. Under slike forhold blir det nesten umulig å organisere protester eller en politisk opposisjon.

Overvåkingen er særlig intensiv i den vestlige regionen Xinjiang, som lenge har vært preget av uro. Der har selskaper som Huawei og Hikvision tatt i bruk en type ansiktsgjenkjenning som også identifiserer etnisitet. Dermed blir det enklere å skille de muslimske uigurene fra vanlige kinesere. Uigurene, som er av tyrkisk opphav, utgjør rundt halvparten av regionens 25 millioner innbyggere. Også i Tibet er overvåkingen massiv.

I Iran fortsetter krigen på sjuende uke. Selv om regimet fremstår som intakt, er påkjenningene betydelige. «Hvis regimet overlever, bør det huske på å sende en varm takk til Kina», skriver en kommentator på nettstedet The Diplomat.

Men Kinas støtte til ayatollaene stopper trolig ved kamerateknologien. Rakner regimet, vil de kinesiske lederne høyst sannsynlig forholde seg passive. Kina er ikke rede til å opptre som verdens politimann, og Teheran er for langt fra Beijing.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar