Herold

Konsekvensene kan bli store. Ofte rammes kvinner. Det verste som kan skje er at vi slutter å prate sammen.

Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=507893

Vi snakker ofte om at vi er bekymret for unge på nett. Jeg er bekymret for voksne på nett.

Det mener jeg det er gode grunner til. Daglig ser jeg eksempler som får meg til å måpe.

En kollega av meg beskrev det fint: Enkelte er så sinte.

Hvorfor er det sånn?

Det flyr stygge ord rundt oss, på ulike sosiale medier, i kommentarfelt, videoer, og reels. Noen ganger grøsser jeg over det jeg ser.

Godt voksne folk som burde visst bedre. Det gjør de nok også, men kampens hete har muligens tatt dem. Verdien av en god innestemme, som de fleste av oss lærte på barneskolen, virker glemt.

Konsekvensene kan bli store – for debatten, for dem som ytrer seg, og for samfunnet.

Rope

En fellesnevner er sosiale medier. Utstrakt bruk av tastaturet, uten blikkontakt, og gjerne anonymt.

– Jeg blir hengt ut med navn og bilde. Kalt en hykler, pharma-hore og at jeg burde miste retten til å være lege, uttalte Carina Saunders til Nettavisen denne uken.

Hun har i over ti år jobbet som barnelege ved blant annet Haugesund sjukehus og Oslo universitetssykehus, og er bekymret for utviklingen på sosiale medier. Saunders sier hun frykter «amerikanske tilstander» i Norge, da særlig opp mot vaksinedebatten. Etter reaksjonene hun fikk da hun delte denne typen innhold, har hun likevel valgt å ikke snakke så mye om vaksiner på sine flater. Hun orker ikke mer.

Det er et godt eksempel på en urovekkende utvikling. Vi trenger fagfolk som formidler. Vi trenger folk som utfordrer. Vi trenger et mangfold av stemmer. Vi trenger forbilder.

Det å lytte gjør oss bedre. Refleksjon og utveksling av meninger er viktig – det hjelper oss å finne løsninger.

Barnelegen hetses: – Visste ikke det var så ille

Skjellsord har en motsatt effekt. Det kan stoppe eller hindre en diskusjon. Flere kan vegre seg for å uttrykke seg – ikke fordi man er redd for motargumenter – men på grunn av ordbruken i etterkant.

Daglig får vi påminnelser om at ord er makt. I min jobb er dette noe vi må ha et særlig fokus på. Språket jeg ser på enkelte flater skremmer meg. Det er verken konstruktivt eller effektivt.

Ytringsfriheten er viktig, og den står heldigvis sterkt her til lands. Men friheten er på ingen måte absolutt, et lovverk begrenser den, blant annet mot hatefulle ytringer og trusler.

I tillegg handler det om respekt for hverandre. Vi utvikler meninger og holdninger i samspill, gjennom relasjoner, samtaler og forståelse. Gjennom anstendighet.

Merk: de aller fleste kommentarer og tilbakemeldinger er av den nyttige typen, med et konstruktivt utgangspunkt og et ønske om å bidra til debatten. Det er likevel ikke til å stikke under stol at netthets er et stort problem i dagens samfunn.

Hvilken effekt har det å kalle noen en «tulling» eller en «dust»? Jeg vil hevde det er kontraproduktivt, uansett hvor treffende beskrivelsen måtte være. Det interessante i en diskusjon er tross alt hvorfor du er uenig – ikke hvem du er uenig med. Mest sannsynlig vil karakteristikken avspore eller sette en stopper for samtalen.

Det verste som kan skje er at vi slutter å prate sammen. Polarisering og en svekket samarbeidsvilje er en skummel tanke.

Haugesunds Avis skriver jevnlig om netthets; om folk som har opplevd å ha blitt kalt ufattelige ting.

Videokarusell

Vi trenger unge som vil engasjere seg i den offentlige samtalen og i politikken. Innholdet i kommentarfeltene treffer også dem. Her er et par eksempler fra våre spalter:

Stortingspolitiker Solveig Gundersen Vik (Ap) uttalte i fjor at hun er blitt vant til mange kommentarer som går på utseendet hennes. Hun kjenner flere som har fått nok.

Ungdomspolitiker Selma Kristiansen Kolltveit (Ap) fortalte tidligere samme år at hun daglig opplever hets i sosiale medier. Hun mener mange jenter blir skremt til taushet.

Solveig (22) kjenner flere som har fått nok: – Jeg tåler det meste, men det blir jo tungt

Tegneserieskaper og forfatter Linn Isabel Eielsen fortalte på sensommeren at hun har mottatt flere former for hatkommentarer – gjerne om utseendet. Hun har blant annet sett seg nødt til å anmelde trusler.

Det er hårreisende. Har måten vi prater om og til hverandre på sklidd helt ut?

Prate

Hvis vi skal ha en fornuftig debatt må vi anerkjenne at det er mennesker vi kommuniserer med. I dagens internettkultur sitter vi i hver vår stue og skriker til hverandre, samtidig som vi unngår hverandres tilstedeværelse. Beskytter oss selv med avstand.

Økt avstand og skarpere motsetninger er beskrivende for polarisering.

Hvorfor er det langt færre kvinner enn menn som deltar i den offentlige samtalen? Svaret er nok mer komplisert enn punktene som er nevnt her, men jeg mener likevel det er verdt å nevne. Kvinner under 30 år rammes hardest av hat og trakassering på nett.

Det er utrolig synd at vi mest sannsynlig mister enkelte stemmer i ordskifte.

Tilbake til premisset mitt innledningsvis, der jeg skriver at jeg er bekymret for voksne på nett. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg er også bekymret for unge på nett – faktisk mer bekymret. Langt flere barn og unge opplever netthat.

Men det er voksnes oppgave å lære opp neste generasjon. Vi baner vei og viser fram hva som er «normalt».

Det første man kan gjøre noe med er egen dialog. Ta en time out hvis frustrasjonen stiger.

Språk

Sinne er en naturlig respons på en opplevd trussel. Men at noen er uenige med deg er ikke nødvendigvis farlig. Tvert imot kan det føre til ny innsikt.

Vi trenger ikke rope for å bli hørt. I hvert fall ikke på en ufin måte. Vi må snakke til hverandre med respekt. Være villige til å lytte. Tolke hverandre i beste mening.

Argumentere sak og ikke person.

Det er en grunn til at vi er født med to ører og én munn.

Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=504215