Herold

Filmen om Michael Jackson er et overflatiske salgsprodukt, kjemisk renset for innsikt.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

FILM

«Michael»

Regi: Antoine Fuqua

USA – 2026

Tenk deg en biografisk film om Jeffrey Epstein, som utelukkende fokuserer på hans finanskarriere. Eventuelt en dramatisering av livene til for eksempel Gary Glitter, Jimmy Savile, Harvey Weinstein, Bill Cosby, Diddy eller R. Kelly, som strategisk unngår å nevne forbrytelsene de er mest kjente for. Det er omtrent hva vi står ovenfor med denne kostbare biografien om Michael Jackson, som skygger helt unna hans entusiasme for mindreårige gutter og de omfattende beskyldningene om seksuelt misbruk av barn.

Så fremfor et ærlig portrett av sin tids fremste (og mest plagede) popartist må vi nøye oss med et offisielt lisensprodukt produsert av bobestyrere som har betydelige økonomiske interesser i å holde myten levende og sannheten tåkelagt. Alt i alt føles «Michael» i mindre grad som en spillefilm, og mer som et ledd i en ambisiøs forretningsplan for å rehabilitere renommeet til den avdøde popkongen.

Nivået av kaos under produksjonen av «Michael» er bemerkelsesverdig, selv med takhøyde for liknende filmer som «Bohemian Rhapsody» (2018) og «Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody» (2022). Regissør Antoine Fuqua skapte opprinnelig en mastodont-film på nærmere fire timer, som produksjonsselskapet Lionsgate vurderte å slippe i to deler. Den versjonen av filmen inkluderte Jacksons rettssirkus i 1993, der han endte opp med å betale familien til trettenåringen Jordan Chandler over 230 millioner kroner i et forlik etter anklager om seksuelle overgrep.

Filmen vinklet saken som en personlig tragedie for en helt uskyldig Michael Jackson, men alle disse scenene måtte fjernes fra «Michael» på grunn av en klausul i den samme forliksavtalen – som stadfestet at Jackson-boet ikke kan skildre noen hendelser som involverer Chandler. Synd ingen tok seg bryet med å sjekke den lille skriften i avtalen før opptakene var unnagjort. Den siste tredjedelen av historien måtte dermed spilles inn på nytt, premieren ble utsatt flere ganger og etter enda en runde med nye opptak ble «Michael» snauset ned til 127 minutter.

Selv hvis vi overser alle de potensielle unnlatelsesløgnene har «Michael» blitt en utmattende generisk bekreftelse av mytologien rundt Jackson, som trofast følger de stereotypiske biografifilm-klisjeene. Det må samtidig sies at filmdebutanten Jaafar Jackson gjør en virkelig imponerende imitasjon av sin egen onkel, og leverer en kraftprestasjon som fortjener oppmerksomhet - helt uavhengig av filmens manglende kvaliteter som helhet.

Han lener seg mer mot den feminine, queer-kodede siden av Michael Jackson enn enkelte fans muligens vil være komfortabel med, men portretterer popkongen som helt aseksuell. I oppstarten kan vi tydeligere se den filmen Antoine Fuqua hadde ambisjoner om å lage før bobestyrerne overtok kontrollen, mens vi følger Michael Jackson (spilt som barn av Juliano Valdi) under oppveksten i Gary, Indiana.

Her lever en stor søskenflokk under pisken til pater familias Joseph Jackson (Colman Domingo). Ikke riktig det monsteret han ofte ble beskyldt for å være, men en dominerende opportunist drevet av desperat grådighet. For Joe er sønnene og «The Jackson 5» familiens eneste fluktutvei fra fattigdommen. I Michaels øyne er faren en kaptein Krok-skurk som pryler sønnen jevnlig med belte, og presser ham til bristepunktet for å bli en fremtidig stjerne.

Filmen skygger ikke helt unna at Michael var i utakt med omverdenen fra tidlig alder. En desperat isolert og traumatisert guttunge, som flyttet inn i en barnlig fantasiverden der han ble boende resten av livet. Men fremfor å utforske hvordan en sånn psykologisk profil kan skape grobunn for mørkere impulser velger «Michael» å skildre særhetene som uskyldsrene eksentrisiteter. Innen Jackson spiller inn «Off the Wall» er rollen overtatt av Jafar Jackson, og dette blir et tett redigert oppsamlingsheat av spredte høydepunkter.

Der er Michael Jackson med den dataanimerte sjimpansen Bubbles. Her er Michael som kjøper leketøy til kreftsyke barn, og overalt er innklippsbilder av fans som gråter i religiøs ekstase over å se glimt av sitt gudommelige idol. Mest tid vies til arbeidet med «Thriller», mens Jackson var på sin kreative høyde. Vi følger forproduksjonen av musikkvideoen til «Beat it», opptakene av «Thriller» er gjenskapt med ekstrem detaljrikdom og Jacksons ikoniske fremføring av «Billie Jean» på den TV-overførte konserten «Motown 25» er rekonstruert i sin helhet. Den siste tredjedelen av filmen ble forandret helt, og er nå bygget rundt Michaels løsrivelse fra pappa Joe etter «Victory»-turneen i 1984.

Overgrepsanklagene er byttet ut med øyeblikket Jackson pådro seg alvorlige brannskader under innspilningen av en Pepsi-reklamefilm, som markerte starten på en legemiddelavhengighet som bidro til hans tidlige død i en alder av femti. For å sørge for at «Michael» ender i artistisk triumf hopper de siste minuttene av filmen abrupt frem til Jacksons fremføring av «Bad» på Wembley Stadium i 1988. En ettertekst forsikrer at «hans historie fortsetter».

Lionsgate (og «Bohemian Rhapsody»-produsenten Graham King) har store planer om en oppfølger, som muligens vil benytte deler av det omfattende materialet som opprinnelig ble spilt inn til denne filmen. Men neppe noe som vil berøre de mer ubehagelige aspektene av Michael Jacksons liv. Det er selvfølgelig en stor ressurs at «Michael» har tilgang til musikken Jackson lagde, og kan gjenskape de ikoniske øyeblikkene fra hans høytid i stor skala - men ingenting i filmen gir oss noen dypere innblikk i Michael Jacksons tilværelse, eller forteller noe innsiktsfullt vi ikke visste fra før.

Det er et snodig valg at søsteren Janet er helt fjernet fra historien, som om hun aldri eksisterte. Ikke fullt så merkelig at «The Michael Jackson Company»-styreformannen John Branca har sørget for å plassere seg selv så prominent i historien (spilt av Miles Teller), som en hyperkompetent, lun og hjelpsom underholdningsadvokat Jackson selv beskriver som «my guy». I en mer sannferdig film ville han blitt portrettert som en skurk på nivå med oberst Tom Parker.

Det er godt mulig at Antoine Fuquas opprinnelige klipp av «Michael» hadde mer autentisitet og integritet, men det overflatiske salgsproduktet som nå slippes på kino er et kondensert kompromiss kjemisk renset for innsikt. En stor skuffelse for oss med et motsetningsfylt forhold til Michael Jacksons betydelige kulturarv, men sikkert en gavepakke for den typen fans som slapp ut hvite duer foran rettsalen for å feire at han ble frikjent for overgrep mot barn i 2005.