Herold

Hver tredje norske velger vil ha Frp-politikk. Fjorårets valgresultat var bare en forsmak. Trenden er at stabil styring blir vanskeligere å få til.

Det skal de ha, velgerne. De gjør det ikke enklere for politikerne å danne stabile styringsflertall.

April-målingen fra Norstat for NRK, Dagbladet og Vårt Land tegner et bilde som forsterker en trend.

De siste ukene og månedene har vist oss hva livet med ettpartiregjering med sprikende og skjørt styringsgrunnlag kan føre til.

Velgerne svar:

• Frp nærmer seg 30-tallet, sin beste måling siden sommeren 2009.
• Høyre fortsetter å svekke seg fra en års-topp i februar.
• Arbeiderpartiet er på sitt svakeste siden Sp forlot regjeringen.
• Sp og SV er på femtallet, MDG faller under sperregrensen.
• Rødt er det eneste budsjett-flertalls-partiet som ligger over valgresultatet.

Det krevende og omfattende, utvidede rødgrønne samarbeidet er brent opp raskere enn en dråpe høyoktan drivstoff.

Frp trenger Høyre og ett mandat til for flertall. Skulle det vært et KrF under sperregrensa, eller et Venstre som tapte et valg på å ikke ville si «statsminister Listhaug» høyt?

Både Ap-nestleder Tonje Brenna og nyvalgt Høyre-leder Ine Eriksen Søreide må se seg slått av Frp for tredje måling på rad.

Frp gjør sin beste Norstat-måling siden sommeren 2009.

Da skinte sola på alt partilederen Siv Jensen gjorde, mens himmelen var alt annet blå for Erna Solberg.

Valgkampmarerittet «borgerlig kaos» kulminerte da VG skulle invitere til borgerlig gruppebilde på Stortinget uten Frp.

Nå kommer ingen kameralinse utenom Frp. Høyres selvtillit er nok betydelig mer kalibrert, men det er noe som var sant da som er gyldig nå også:

Så lenge Frp er betydelig størst er det krevende med borgerlig samling.

Så lenge alle partiene på rødgrønn side er for små er det umulig med rødgrønn samling.

Farvel stabilitet

Vi har sett det gjennom vinteren. Landet får et styre, men det kan bli litt mer styr enn vi har vært vant til i årene med flertallsregjering eller samarbeidsavtaler og avklarte flertall.

Helt siden 2005 har «ansvarlig styring», etablerte flertall – i regjering eller gjennom avtaler – vært en dyd. Politisk fellesgods har vært hard valuta.

Nå viser Ap at det å manøvrere i Stortinget fra sak til sak er krevende, men ikke umulig.

Tradisjonelle styringspartier gjør det dårlig i valg etter valg, land etter land. I Norge sliter Ap og Høyre med å feste grepet. Frp er største parti for tredje måned på rad.

Ideen om at noen partier er bedre posisjonert eller mer egnet til å styre, slår ikke like mye an lenger. At noen partier har større erfaring, er ikke et selvstendig argument.

Fløyparti i regjering prøvde vi første gang med SV i 2005. Frp kom i regjering i 2013. Ap har vært i ettpartiregjering siden i fjor. Det er én ting landet ikke har sett: Et fløyparti i en ettpartiregjering.

Hvorfor skulle Frp ha noe annet som motivasjon i 2029? En ettpartiregjering som viser frem egne løsninger og skylder på andre for nederlag?

Frp alene i regjering kan ikke utelukkes i en setting hvor det borgerlige flertallet er for skjørt, Høyre er for svake og Frp for store. Det er langt frem dit.

Men alle som synes Støre sliter med styringen om dagen, må innse at de stabile flertallenes tid ikke synes å være nå.

Uorden er den nye verdensorden

Langt utenfor den norske andedammen snakkes det om en ny verdensorden. Som gir mer uorden for alle som styrer. Som blokkerer transportårer, bomber infrastruktur og frustrerer sentralbanker.

Her hjemme øker pumpepris og styringsrente, mens budsjettavtalen brytes.

På denne målingen ser det ut som om Sp får betydelig betalt, mens MDG faller under sperregrensen. Norstat var eneste institutt som målte Sp under sperregrensen i mars, denne målingen kan mer sees på som en justering. Sp er likt som i februar.

For Støre-regjeringen gir det store problemer. Problemer med å komme på offensiven, de fremstår bakpå i møte med kriser. Og problemer med å vise frem hva de selv vil gjøre.

Politikk handler mer og mer om å navigere i uorden. Hjemme og ute.

Gamle sannheter sees i nytt lys, enten det er politikere, etablerte parti eller en sentralbanksjef som skal forklare hvordan ting henger sammen og hvorfor verden er som den er.

Nå er det andre det lyttes til, andre som klappes frem.

Fremskritt og fragmentering

I norsk politikk er det ingen som profitterer på dette som Fremskrittspartiet.

Det er særlig tidligere Høyre-velgere (51.000), tidligere Ap-velgere (37.000) og velgere som ikke stemte sist (45.000) som nå sier de ville stemt Frp.

I en tid hvor drivstoffavgifter og rentenivået har velgerne fortsatt å flokke seg til Frp. Det har vist seg også når innvandringspolitikk har dominert: Selv når andre partier tilpasser seg og løper etter; velgerne vil som regel ha originalen.

Et parti med sterkt sakseierskap over tid, vil som regel alltid tjene på at det blir debatt om saker velgerne forbinder med dem.

Det må være et tankekors for Høyre som stod for forslaget om midlertidig reduksjon i drivstoffavgiftene. Høyre lot ikke Frp få banehalvdelen for seg selv, men profitterte heller ikke tydelig på saken. Samtidig kan man si at de kanskje unngikk et større velgertap. Uansett har Frp fått en anledning til å minne velgerne på hvem som er opptatt av lavere avgift på drivstoff og også vil kutte i matmomsen.

Frp smiler nok også når de ser at Høyre allerede nå avklarer at de ikke vil videreføre det midlertidige drivstoffkuttet. Så Frp-originalen gir lengst avgiftskutt.

De andre partiene kan ikke lenger skremme med Frp, når hver tredje velger sier de vil stemme på partiet.

Men Sylvi Listhaug har et nytt maktparadoks å tenke på.

Den kompromissløse annerledesheten partiet profitterer på gir partiet mye makt og synlighet som opposisjonsparti.

Velgerne hennes vil ha noe helt annet.

Men det som gir henne makt nå, er nettopp det samme som gjør det krevende for henne å komme i en maktposisjon.

Hun trenger venner for å få flertall, men en ny stil vil fjerne særpreget.