Herold

Til sommeren skal det norske herrelandslaget i fotball delta i ei turnering i USA. Det betyr at minst én av kampene skal spilles på natta, norsk tid. Det syntes flertallet på Stortinget var tilstrekkelig begrunnelse for å suspendere den forholdsvis restriktive norske alkoholpolitikken, og åpne for at norske kommuner kan tillate skjenking av alkohol hele natta i en hel måned.

Hensyn til ro og orden, usunt nattarbeid i serverings- og vekterbransjen, familievold og rusavhengighet ble glatt satt til side for at folk skal slippe å se kamp ute på byen uten noe sterkere å drikke på enn lettøl.

Samtidig nekter vi sjuke folk som har dokumentert effekt av det tilgang til medisinsk cannabis, vi beslaglegger førerkortet til sjåfører som har mikroskopiske spor av cannabis i blodet, og vi har en rusdebatt som handler om hvorvidt politiet skal ha lov til å kle folk de mistenker for å ha noe ulovlig i lomma nakne på gata.

Behovet for (eller trangen til) å ruse seg er kjent fra alle kulturer til alle tider. Selv om avholdsbevegelsen og den protestantiske pliktetikken har stått sterkt i Norge, også på den politiske venstresida, er det på tide å erkjenne at vi trenger en ruspolitikk som ikke sparker nedover, som ikke kriminaliserer rusavhengighet, og som både er basert på fakta og erkjenner at rusmidler ikke kommer til å forsvinne fra jordas overflate.

Det er ingen (eller i alle fall svært få) som tror rusmidler er helsekost. Samtlige har skadepotensial, og mange av dem er det mulig å bli avhengige av. En omsorgsfull ruspolitikk handler derfor åpenbart ikke om å slippe løs alle mulige stoffer, men om å regulere der vi kan og forby der vi må, om å forebygge blant de unge, og om å tilby noe anna enn ransaking på åpen gate og glattceller til de som sliter.

Vi mener venstresida i Norge trenger å oppdatere vesentlige deler av ruspolitikken sin. Dette gjelder både i lovverk, lovanvendelse og retorikk. Å fylle fengslene med folk som er avhengige av ulovlige stoffer samtidig som alkohol koster samfunnet milliarder i form av familievold, ordensforstyrrelser og uhelse gir ingen mening. Å omtale relativt milde rusmidler som fleinsopp og cannabis i samme åndedrag som heroin og andre sterke opiater under samlebetegnelsen «narkotika» gir heller ingen mening. Å frata noen som har røykt en joint for flere dager siden førerkortet strider mot folks rettsoppfatning. Vi bør heller ikke ha det sånn at folk som sliter med alkohol ikke skal tørre å fortelle om det til legen eller andre autoriteter av frykt for konsekvensene. Stigmatisering og påføring av skyld har aldri løst et eneste rusproblem.

Som sosialister er vi opptatt av at ruspolitikk, som all annen politikk, skal utjevne forskjellene i samfunnet, og ikke forsterke dem. Derfor mener vi at det statsautoriserte rusmiddelet alkohol skal reguleres strengt, men også at vi som samfunn er tjent med at det svært utbredte rusmiddelet cannabis blir regulert på samme måte. Dette er ikke bare logisk med tanke på skadepotensial, det vil også frata kriminelle nettverk betydelige inntekter.

Norge er et land med relativt små forskjeller, men der det har skjedd ei utvikling til det verre de siste åra. Nå synes ikke vi politiet skal bruke enorme ressurser verken på å ta jointene fra ungdomsgjenger i Groruddalen eller ha kokainrazziaer hos Exit-gutta på Oslo vest, men når de gjør det ene og ikke det andre er det en praksis som underbygger og forsterker allerede eksisterende klasseforskjeller.

Samtidig er det alltid bedre å forebygge enn å reparere skader, og vi veit at rusbruk er mye farligere for unge mennesker enn for voksne. En omsorgsfull ruspolitikk handler derfor ikke bare om regulering og straffeutmåling, men også om tilstrekkelig bemanning i barnehager, på skoler, i barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Sjansen for å pådra seg rusproblemer er åpenbart større for de som ramler utenfor sosiale fellesskap, enten det gjelder dysfunksjonelle familier, mangelfull oppfølging i skolen eller manglende tilrettelegging og inkludering i arbeidslivet.

En omsorgsfull ruspolitikk er derfor mye mer enn rusomsorg, det er en politikk som legger til rette for et samfunn der folk tar vare på hverandre, og der flest mulig får leve gode liv ut fra sine egne forutsetninger. Det krever sterke sosiale fellesskap, en reguleringspolitikk basert på kunnskap og konsekvenser, og å møte rusavhengige med behandling og omsorg i stedet for fengselsceller.