Herold

Noen beslutninger handler ikke først og fremst om økonomi, eiendeler og grenser. De handler om retning. Om ansvar. Og om hvilken rolle vi skal ta – ikke bare for oss selv, men for landet.

Spørsmålet om å slå sammen Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik er et slikt øyeblikk. Dette er ikke en teknisk øvelse. Det er et strategisk valg.

Altfor ofte vurderes kommunesammenslåing som om det var en bedriftsfusjon: Hvem er rikest? Hvem har mest gjeld? Hvem taper eller vinner på kort sikt? Det er feil ramme. Man går ikke inn i et langsiktig partnerskap ved å gjennomføre en due diligence. Man gjør det fordi man ser et felles prosjekt verdt å bygge – over tid.

Vi har gjort dette før i regionen.

Da NTNU ble etablert i Gjøvik, var det ikke selvsagt. Det krevde å bli del av et større, nasjonalt system. Å gi slipp på noe lokal autonomi for å få tilgang til større fagmiljøer, høyere kvalitet og større gjennomslagskraft. Resultatet kjenner vi i dag: et av landets viktigste universitetsmiljøer innen teknologi og cybersikkerhet, med betydning langt utover regionen.

Det samme gjelder Sintef Manufacturing på Raufoss. Det lokale forskningsmiljøet kunne valgt å stå alene. I stedet tok man et krevende og framtidsrettet valg: å bli del av SINTEF-systemet. I dag er dette et nasjonalt tyngdepunkt for avansert produksjonsteknologi, tett koblet til industrien på Raufoss og avgjørende for norsk konkurransekraft.

Poenget er enkelt: Når vi kobler oss på noe større, taper vi ikke identitet – vi vinner kraft. Den samme logikken gjelder nå for kommunestrukturen.

Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik er ikke tre tilfeldige naboer. Vi er et funksjonelt og strategisk fellesskap, med nasjonal betydning.

På Raufoss utvikles og produseres noe av Norges mest avanserte industri- og forsvarsteknologi. Dette er ikke bare arbeidsplasser for regionen – det er en kritisk del av norsk industri, beredskap og sikkerhet.

I Gjøvik bygges det opp ledende kompetanse innen cybersikkerhet, teknologi, digital infrastruktur og helse. I en tid der digitale trusler er en del av totalforsvaret, er dette et nasjonalt ansvar – ikke et lokalt prosjekt.

I Østre Toten ligger noe av landets viktigste matproduksjon, avgjørende for matsikkerhet i et stadig mer urolig Europa.

Og regionen forvalter i tillegg Mjøsa – Norges største innsjø – og dermed en kritisk kilde til rent drikkevann for store deler av Innlandet. Også dette er en del av nasjonal beredskap.

Dette gjør regionen vår til mer enn et lokalt fellesskap. Vi er et samfunnskritisk knutepunkt for Norge.

Å løse disse oppgavene – industri, forsvar, cybersikkerhet, mat og vann – krever sterk politisk styring, langsiktige prioriteringer og gjennomføringskraft. Det blir stadig vanskeligere å sikre dette med tre kommuner, tre politiske nivåer og tre parallelle strategier.

Spørsmålet er ikke om vi må endre oss. Spørsmålet er om vi vil gjøre det i tide – og på egne premisser.

En sammenslåing nå gir oss muligheten til å bygge én sterk kommune, med tilstrekkelig tyngde til å samarbeide med staten, tiltrekke kompetanse og investere langsiktig. Alternativet er ikke stillstand, men fragmentering – i en tid der nasjonen trenger robuste regionale motorer.

Dette handler ikke om å viske ut lokal identitet. NTNU ble ikke mindre lokalt av å bli NTNU. SINTEF Manufacturing ble ikke mindre Raufoss. Tvert imot: De ble sterkere – og trakk regionen med seg. Sterke lokalsamfunn forutsetter et sterkt fellesskap rundt seg.

Spørsmålet er derfor ikke om det finnes risiko. Spørsmålet er hva risikoen er ved å la være. For dette gjør vi ikke bare for oss selv. Vi gjør det fordi regionen vår har fått – og må ta – en nasjonal rolle.

Stem ja for sammenslåing av Vestre Toten, Østre Toten og Gjøvik!