Herold

Oppland Arbeiderblad tar i sin leder Tro, tvil og tid for å lande utgangspunkt i at en kommune først og fremst er en tjenesteleverandør. Det er et legitimt perspektiv, men det er også et premiss. En kommune er ikke bare en leverandør av tjenester. Den er et sted å leve og bo, og et sted for å skape seg en fremtid med trygghet, tilhørighet og en identitet som betyr noe for folk. Å definere bort den siden av saken fra første setning er ikke nøytral journalistikk.

Lederen beskriver det som «den høyst forståelige frykten» å bli en glemt ytterkant. For mange steder som har vært gjennom sammenslåing er dette ikke bare en frykt. Det er en erfaring.

Lederen stiller et godt spørsmål: Er vi sikre på at kommunene våre er best rigget for å få alt dette til? Det er nettopp det spørsmålet kommunestyrene vedtok å besvare. Én utredning om sammenslåing, og én om hvordan kommunene kan løse utfordringene som selvstendige kommuner. Den siste ble aldri laget. Lederen nevner ikke dette med ett ord. Den samme lederen som fremhever at flertallet tok de demokratiske beslutningene i denne prosessen, unnlater å problematisere at det samme flertallet valgte å ikke følge sitt eget vedtak. Det er en vesentlig utelatelse.

Statssekretær Raaen lover at kommuner som slår seg sammen ikke skal straffes økonomisk for å være tidlig ute. Men hvis dette blir en generell trend, er det heller ikke gitt at størrelse i seg selv gir et varig fortrinn. Da er vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hva er det faktisk som skaper et godt sted å leve og bo?

Lederen skriver at det vil bli behov for veldig mange flere i helse- og omsorgssektoren, og at kommunene vil slite med å få tak i dette mannskapet. Det er et premiss som legges uten å problematisere hva som faktisk er utfordringen. Det er ikke nødvendigvis for få med kompetansen. Det er for få som bruker kompetansen sin der den trengs. Hundrevis av utdannede fagfolk jobber ikke i omsorgssektoren fordi arbeidsvilkårene er for dårlige eller stillingsprosenten for lav. Løsningen på det er ikke å bygge en ny kommune. Løsningen er å gjøre det mer attraktivt å jobbe der folk faktisk trengs.

De største utfordringene kommunene våre sliter med handler ikke om struktur. De handler om ledelse, prioritering og gjennomføring. Å glemme 59 millioner i pensjonskostnader, tape penger på feilinvesteringer, eller år etter år bryte opplæringsloven er ikke problemer som løses med nye kommunegrenser. De løses ved å se seg selv i speilet og tørre å endre det som ikke fungerer.

Lederen antyder at noen blir «inderlig provosert» av å snakke om robuste kommuner. Vi tror ikke det er robusthet folk reagerer på. Det kan være uvant at så mange stiller så kritiske spørsmål om det blir så robust og så fint som noen håper. Spesielt når disse spørsmålene følges av konkrete argumenter og dokumenterte eksempler.

Lederen har rett i at alternativet ikke er å fortsette som i dag. Det er vi helt enige i. Vi ønsker også utvikling og endring, men i rammen av et sterkt lokaldemokrati. Det er også stor forskjell på en reell forbedring, og en usikker og kostbar omorganisering. Når Emil Raaen selv sier at det meste er mulig om man går inn for det, understreker det nettopp poenget vårt. Spørsmålet er: Er det viljen det skorter på når administrasjonen og posisjonen ikke har beskrevet hvordan utfordringene kan løses som selvstendige kommuner? Er det også viljen det skorter på når OA ikke problematiserer at et kommunestyrevedtak, som har store konsekvenser for innbyggerne i generasjoner fremover, ikke blir fulgt?

Det er veldig mye som fungerer bra i kommunene våre. Vi er enige i at det er utfordringer som må løses. Og at vi må gjøre ting annerledes. Det er også på høy tid å lære av egne feil. Akkurat derfor ønsker vi ikke å pakke inn de faktiske utfordringene i en kostbar og tidkrevende sammenslåingsprosess. Vi mener det er både raskere og smartere å bruke kreftene på å ta tak i det som ikke fungerer nå og starte en gradvis forbedring og utvikling.

Det kan vi gjøre – hvis vi vil.