En storkommune uten svar på de viktigste spørsmålene
Sammenslåing av Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten blir av mange framstilt som et nødvendig og framtidsrettet grep. Vi mener det motsatte: Forslaget som nå foreligger, mangler både realisme og svar på helt avgjørende spørsmål om lokaldemokrati, tjenester og utvikling i regionen.
Intensjonsavtalen som er lagt fram, er en ønskeliste for fremtiden. Den inneholder få konkrete og forpliktende løsninger for å sikre økonomi, lokalsamfunn, politisk representasjon og nærhet til tjenester. For en beslutning som ikke kan reverseres, er dette et svakt grunnlag. Det er også påfallende at det ikke er laget noe reelt alternativ for hvordan framtiden kan se ut med tre selvstendige kommuner.
Vi er itte noen småtasser!
Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten er ikke små og sårbare kommuner på vei mot sammenbrudd. Dette er tre godt utviklede, mellomstore kommuner med solide fagmiljøer, sterk industri, aktivt næringsliv og evne til å levere tjenester til egne innbyggere.Det finnes mange langt mindre kommuner i Norge som vil slite reelt med framtidige utfordringer knyttet til demografi, økonomi og kompetanse. For dem kan sammenslåing være nødvendig. For oss er dette et politisk valg – og da må gevinstene være tydelige, dokumenterte og realistiske. Det er de ikke.
En storkommune betyr færre folkevalgte, flere heltidspolitikere og en langt mer sentralisert administrasjon. Avstanden mellom innbygger og beslutningstaker øker – både geografisk og mentalt.
I mindre og mellomstore samfunn er veien fra problem til løsning ofte kort. Politikere kjenner lokalsamfunnene, administrasjonen kjenner folk, og dialogen er direkte. Dette er en kvalitet som har stor verdi, men som i praksis ofte forsvinner når beslutningene flyttes oppover i store systemer.
Forskning fra Senter for omsorgsforskning ved NTNU slår fast at større kommuner ikke nødvendigvis gir bedre tjenester for eldre og syke. Tvert imot viser forskningen at store kommuner oftere preges av mer byråkrati, lengre avstand mellom brukere og beslutningstakere og tregere omstilling. Organisering, kultur, kompetanse og evnen til lokal tilpasning mangler i store kommuner, og det bør veie tungt!
Denne kunnskapen utfordrer hele premisset for en storkommune rundt Mjøsa.
Østre Toten har i dag en bevisst desentralisert struktur med flere levende lokalsamfunn. Dette er et resultat av politiske prioriteringer over tid. I intensjonsavtalen tas det likevel for gitt at dette kan videreføres – uten én eneste konkret mekanisme som faktisk sikrer det i praksis.
Det samme gjelder Vestre Toten. Når de som har laget intensjonsavtalen legger opp til å samle rådhusfunksjoner, fagmiljøer og beslutningsmakt i Gjøvik, vet de også hva konsekvensene blir. Hva skjer med frisører, kaféer, restauranter og sentrumsbutikker på Raufoss og Lena når hundrevis av arbeidsplasser forsvinner ut av disse gatene, og kundestrømmen tørker inn – dag etter dag? Dette er ikke utilsiktede bivirkninger, men helt forutsigbare følger av en sentralisering intensjonsavtalen verken problematiserer eller tar ansvar for.
En sammenslåing vil resultere i én kommune med tre videregående skoler. Det reiser et helt legitimt spørsmål: Vil fylkeskommunen over tid akseptere at én kommune disponerer en så stor andel av de videregående skolene i Innlandet? Dette perspektivet er nesten ikke diskutert, til tross for at konsekvensene særlig kan ramme Lena og Raufoss.
Sammenslåing selges ofte inn med lovnader om økonomiske gevinster. Erfaringene fra tidligere sammenslåinger viser at nesten ingen har klart å hente ut de lovede innsparingene. I stedet har mange fått økte administrasjonskostnader og kostbar harmonisering.I vår region snakkes det samtidig om realisering av gedigne prosjekter, høy lånebelastning – og uten ett eneste konkret forslag til faktiske kutt eller effektiviseringer som skal finansiere dette. Realisme er her det eneste som ser ut til å gå i null.
Dette er ikke et teknisk grep eller en administrativ justering. Det er et politisk valg som vil prege lokalsamfunn, tjenester og demokrati i tiår framover. Når så mange grunnleggende spørsmål står ubesvart, er konklusjonen enkel: Vi bør ikke gå videre med en sammenslåing som først og fremst gir mer sentralisering, større avstand til innbyggerne – og færre reelle løsninger på de utfordringene vi faktisk står overfor.