Herold

Byrådet i Oslo har lagt frem ambisiøse planer: 121.000 nye boliger og opptil 270.000 nye arbeidsplasser frem mot 2040. Kommuneplanens arealdel (KPA) peker ut rundt 25 områder for utvikling, med byggehøyder på opptil 22 meter – og i enkelte tilfeller helt opp til 42 meter. Dette er ikke små justeringer. Det er snakk om en omfattende transformasjon av byen vår.

Men spørsmålet som melder seg er: Hvor skal denne veksten skje – og hvem skal ta belastningen?

Ser vi nærmere på områdene som pekes ut – Nordstrand, Hauketo, Lambertseter sør, Lambertseter–Karlsrud, Manglerud, Mortensrud, Rosenholm, Ryen og Skullerud – er det tydelig at hovedtyngden av utbyggingen legges til østkanten. Samtidig fremheves det fra blant annet Høyre at småhusbebyggelsen på Smestad i vest skal vernes. Kontrasten er slående.

På Nordstrand, som tradisjonelt har vært preget av småhusbebyggelse, ser vi allerede hvordan eplehager forsvinner én etter én. Lav bebyggelse erstattes av blokker som bryter med områdets karakter. Solforhold og utsikt forsvinner! Dette skjer samtidig som andre deler av byen i stor grad skjermes for tilsvarende inngrep. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en skjevfordeling.

Venstre fremhever samtidig at denne massive utbyggingen skal gjøre Oslo til en grønnere by. Det er et mål de fleste kan stille seg bak. Men hvordan skal byen bli grønnere når grønne områder bygges ned bit for bit og til slutt har vi ingenting igjen!

For oss som bor i øst, oppleves virkeligheten annerledes enn de politiske visjonene. Her forsvinner eplehager, grøntdrag og nærnatur i et tempo som er vanskelig å ta inn over seg. Små lommer av grønt som har vært brukt av barn, familier og nærmiljø i generasjoner, blir erstattet av stadig tettere bebyggelse. Resultatet er ikke en grønnere by – men en hardere, trangere og mer ensformig by.

Ja, det plantes trær langs nye gater, og det legges inn grønne tak i prosjektene. Men dette kan vanskelig erstatte naturlige grøntområder med jord, biologisk mangfold og plass til lek og rekreasjon. En by blir ikke grønn av tekniske løsninger alene – den må også ha reelle, sammenhengende grøntområder som folk faktisk kan bruke.

En bærekraftig by handler ikke bare om antall boliger eller klimamål på papiret. Den handler også om hvordan vi fordeler vekst, belastning og goder. Når store deler av fortettingen legges til de samme områdene, risikerer vi å forsterke eksisterende forskjeller i byen – sosialt, estetisk og miljømessig.

Det er heller ikke slik at Oslo alene må bære hele befolkningsveksten. Norge er et langstrakt land med mange lokalsamfunn som kunne hatt godt av økt tilflytting. En mer balansert nasjonal politikk kunne avlastet presset på hovedstaden.

Samtidig må vi tørre å stille et grunnleggende spørsmål: Skal alle som ønsker å bo i Oslo, nødvendigvis få plass – uansett konsekvens for eksisterende bomiljøer? Byutvikling handler om prioriteringer. Det handler om hvilke kvaliteter vi ønsker å bevare, og hvilke vi er villige til å ofre.

Mitt Oslo er i ferd med å endres raskt. Nettopp derfor er det avgjørende at utviklingen skjer på en måte som oppleves rettferdig for hele byen – ikke bare effektiv på papiret. Hvis ikke risikerer vi å bygge en by som er tettere, ja – men også grønnere på papiret, men gråere i virkeligheten.

Her kan det bygges opp mot 22 meter høyt – se hvilke områder som kan bygges ut i våre bydeler

– Sæter er et godt eksempel, sier byråden om Oslo-planer

Vil ha minst 20.000 nye boliger sør i Oslo