Herold

Vi etterlyser hjelp til å gjenreise diplomati som pedagogisk og politisk ressurs.

Ser vi på hva som skjer i verden i dag, kan det virke som om våpenmakt i økende grad leder an, på bekostning av et velfungerende diplomati. Dette påpekte også tidligere toppdiplomat Kaj Eide i TV 2-nyhetene 19. april 2025. Den samme utviklingen tok vi opp i vår kronikk «Pedagogikk i krisetid» i Nordnorsk Debatt for et par år siden (ND, 11.06.2024).

Pedagogikk i krisetid

Listen er langover dem som har observert dette skiftet. Mediene fylles av krav om økt våpenproduksjon og militær opprustning, ikke bare fra autoritære regimer, men også fra vestlige demokratier.

Også i Norge,et land som lenge har forstått seg selv som en fredsnasjon, har retorikken endret seg raskt. Statsminister Jonas Gahr Støre, tidligere kjent for en langt mer forsiktig holdning til militærmakt, står i dag sentralt i denne omleggingen.

Samtidig ser viat den militære språkbruken brer seg til stadig flere samfunnsområder. Begreper som tidligere var forbeholdt forsvarsretorikk – «beredskap», «frontlinje», «på bakken» – tas nå i bruk også av skoleledere, lærerutdannere, medievitere og journalister.

Denne sjargongen er slående lik den vi kjenner fra mer autoritære stater, der militær logikk gjennomsyrer samfunnsdebatten.

For bare fåår siden var situasjonen en helt annen. Få ville våge, eller ønske, å ta ord som våpen, bomberom og krig i sin munn i pedagogiske sammenhenger. Skolen skulle holde avstand. Selv beredskap i skolen ble ofte møtt med skepsis.

Det erfarte vi selv da vi, som forskere innen pedagogikk for det uforutsette og beredskapspedagogikk, for over ti år siden tok til orde for gradvis innføring av beredskapsøvelser i skoler og barnehager. Kronikken «Med bomberom på timeplanen» (NRK, 04.12.2015) utløste sterke reaksjoner. Mange mente slike tiltak var krigshissende og unødvendige.

Dette var før krigen i Ukraina. Den gang var grenseovergangen på Storskog – Borisoglebsk på russisk side – relativt åpen, til fordel for begge parter. I dag er det vanntette skott. Selv partier som tidligere var tydelig kritiske til opprustning, støtter nå økt militarisering som et virkemiddel for fred.

Og ja, sett franorsk og vestlig ståsted er det et utbredt ønske at Ukraina skal vinne krigen. I en slik situasjon fremstår våpenmakt for mange som det eneste realistiske middel: mer våpen, flere soldater, hardere retorikk.

Også i skolen får vi nå høre at krig, beredskap og motstandskraft må få større plass. Norge har på kort tid gjennomført en mental snuoperasjon.

Som fagpedagogerstiller vi likevel et grunnleggende spørsmål: Kan pendelen ha svingt for langt? Har militærmakt og statsvitenskapelige forestillinger om avskrekking fått forrang på bekostning av mer humane, pedagogiske og demokratiske tilnærminger, det vi tidligere kalte diplomati?

I «Pedagogikk i krisetid» støttet vi oss til John Dewey, pedagogen som har preget norsk skole siden 1950-tallet. Dewey var tydelig: Skolen skulle fremme demokratiske verdier og fredsbevarende holdninger, også i krisetider. Nettopp da skulle skolen fungere som en motkraft til militarisering.

Denne tenkningen deles også av senere teoretikere, som den amerikanske utdanningsfilosofen Martha Nussbaum (1947- ), kjent for sitt arbeid med humanistisk dannelse og demokrati, og den tyske sosiologen Hartmut Rosa (1965- ). Rosa har særlig analysert hvordan sosial akselerasjon og krisepreget styringslogikk undergraver resonans, dialog og menneskelig handlingsrom.

Felles for dem begge er en kritikk av forestillingen om at demokrati kan sikres gjennom makt alene, og en vektlegging av at demokratiske samfunn forutsetter læring og dannelse.

Diplomati i denneforstand handler ikke bare om utenrikspolitikk. Det er en pedagogisk praksis: evnen til å håndtere konflikt gjennom dialog, deliberasjon og gjensidig anerkjennelse. Slike ferdigheter utvikles ikke spontant i krisetider. De må bygges systematisk, fra grunnen av, gjennom skolen.

Det er nettoppdette vi savner i dag, både i skoledebatten og i den politiske samtalen. Når militarismen dominerer språket, risikerer vi at også våre forestillinger om løsninger snevres inn. Da forsvinner alternativene. Og da forsvinner diplomatiet, ikke bare som metode, men som forestilling.

Vi etterlyserderfor hjelp til å gjenreise diplomati som pedagogisk og politisk ressurs. Hjelp til å diskutere hvilke motkrefter skolen kan – og bør – være i en tid preget av krig, frykt og opprustning. Hjelp til å utvikle språk, praksiser og undervisning som ikke bare forbereder barn og unge på krise, men også på fred.

For spørsmålet er ikke om vi trenger beredskap. Spørsmålet er hva slags samfunn vi bereder oss på.