Herold

KrFU har tatt til orde for å avskaffe 1. mai som offentlig høytidsdag, med begrunnelsen om at det vil gi rom for flere ansettelser. Det er et forslag som bommer både historisk og politisk.

I Norge har vi kun to lovfestede fridager: 1. og 17. mai. De fleste andre røde dager er forankret i tariffavtaler, som ikke alle arbeidstakere er omfattet av. Nettopp derfor er 1. mai så viktig. Den er en felles dag for hele arbeidslivet – uavhengig av tariff, stillingsprosent eller yrke.

Som ung helsefagarbeider mener jeg at 1. mai er en dag vi skal verne om. Det er dagen som minner oss på at rettighetene vi har i arbeidslivet ikke kom gratis. 8-timersdagen, sykelønn, ferie, pensjon og retten til å organisere seg er resultater av kamp, samhold og solidaritet.

Ingenting av dette hadde eksistert dersom vanlige arbeidsfolk ikke sto sammen og sa at nok er nok. 1. mai er derfor ikke bare en markering av historien – den er en påminnelse om hvorfor fagbevegelsen fortsatt trengs.

I dag ser vi et arbeidsliv der mange ikke tør å si ifra av frykt for å miste vakter eller kontrakter. Der stadig flere sliter med å få endene til å møtes, mens politikere og ledere snakker om «effektivisering» og «omstilling» som om mennesker er maskiner. For mange av oss handler ikke hverdagen om luksus, men om trygghet.

Vi vet at helse, barn og oppvekst og velferdstjenestene trenger flere ansatte. Men løsningen er ikke å ta fra dem som allerede har minst. Å kutte i rettigheter og felles fridager for vanlige arbeidstakere er ikke veien til et mer rettferdig eller bærekraftig arbeidsliv.

Derfor mener vi i Fagforbundet Ung Troms at dette er helt feil fremstilt av KrFU. Det fremstilles som at det kun er en fri dag for arbeidstakere som har mulighet til å ta fri når det ligger enormt mye historie, samhold og solidaritet bak 1. mai.

Når det derfor fremstilles slik av ungdomspolitikere at dette er en fridag vi i fagbevegelsen skal skinne av, er dette et ekstremt godt eksempel på hvorfor vi enda må ivareta denne dage og verne om den.

Arbeidsfolk i hele verden fortjener en markeringsdag der vi feirer tidligere seirer, men også kamper som står foran oss. Vi fortjener trygghet, faste jobber, en lønn å leve av og ikke minst respekt.

Forslag som først og fremst gagner arbeidsgivere og går på bekostning av fellesskapet, er helt feil sted å starte.