Avstanden fra fjellbeite til byråkrati er for lang
Tilliten mellom rovviltnemnda i Oppland og sentrale miljømyndigheter er tynnslitt. Et økt skadeomfang, særlig i Skjåk, Lesja og Dovre, gjør ifølge rovviltnemnda at flere bønder vurderer å avvikle saueholdet. Nemnda mener staten må ta ansvar for å få ned antall jerv i beiteområdene, og truer med å legge ned sine verv dersom staten ikke etterkommer dette kravet.
De åtte regionale rovviltnemndene har hovedansvar for forvaltning av de fire store rovdyra i sine respektive regioner. Aud Hove & co skal sørge for at det som er nasjonal politikk blir gjennomført i det området de har fått ansvar for. Helt konkret betyr det å sørge for å oppfylle bestandsmålet om fire årlig ynglinger av jerv, i det området som tidligere var Oppland fylke. Det er deres oppdrag å sørge for å balansere offentlige tiltak, slik at vi kan opprettholde en levedyktig rovdyrbestand samtidig som utmarka brukes til matproduksjon.
Oppdraget er nær sagt umulig, fordi nemndenes makt og myndighet er begrenset. Denne beitesesongen brukes det seks millioner kroner til blant annet ekstraordinært tilsyn, forberedt tidlig sanking, utvidet tilsyn i kombinasjon med tidlig sanking, hjemmebeite, konfliktdempende tiltak og fellingsvederlag. Ekstrainnsatsen er ikke nok, og rovviltnemnda ser at rovdyrbelastningen får flere bønder til å avvikle. Når den dugnaden som lisensfelling er ikke lykkes, mener statens forlengede arm i Oppland at statens eget apparat må sørge for å holde bestanden av jerv nede.
Sau i utmark – i sitt naturlige habitat?
Staten er dårlig på forebyggende skadefelling. Apparatet er der, og SNO er trent for det. Det er i saksbehandlingen det stopper. Det er positivt at regjeringen vil forske mer på jerv. Det er helt sikkert viktig dersom forvaltningen blir bedre til å skille individer med høyt skadepotensial fra andre, og ingen sier nei til mer kunnskap. Men distansen mellom de besetningene med beitedyr som rammes og sentrale beslutningstakere, er åpenbart for stor. Nye begrensninger på beitebruk er et nytt skritt på veg mot avvikling av utmarksbeitet, og det er ikke en ønsket utvikling.