Herold

Det er ingen ende på det uholdbare. På det sårende. På det fortvilende. Nok en gang kommer en kontra. Nok en gang en endring. Nok en gang brister håp.

Dagsenteret er nedslitt. Det har det vært i mange år. Det er lite funksjonelt. Det har det vært i mange år. Det er for lite. Det har det vært i mange år. Planer om endring er lagt på bordet. Og politisk vedtatt. For 10 år siden. For 5 år siden. For 10 måneder siden. Håp er skapt. Forventninger er etablert. Nååå skjer det. Nå eeendelig.

Men så dukker det opp noe annet. Som ikke har med dagsenteret og de utviklingshemmede å gjøre. Som har med noe helt annet å gjøre. Som er viktigere enn de utviklingshemmede. Og deres hverdag. Deres liv. Silje, vår datter, er en av disse. Det andre må prioritertes. Det har forrang. Det dytter planer om et nytt og bedre dagsenter ut. Ut i mørket. Ut der ingen vet. De utviklingshemmede er det ikke så farlig med. Det er alltid viktigere ting som må løses.

Dagsenteret har blitt en kasteball. En ball som kastes på grunn av noe annet. Den kastes inn i planer, inn i budsjett. Penger brukes på forprosjekter for nytt dagsenter. Først en gang, deretter en gang til og dernest enda en gang. Den kastes så ut av budsjett, ut av planer. Den kastes inn i helt ukjente planer. Uten medvirkning fra de berørte. De utviklingshemmede. Deres foreldre. Deres pårørende.

De siste månedene er tid og penger brukt på planlegging av nytt dagsenter på Orerønningen. Et forprosjekt er gjennomført. Engasjerte foreldre har bidratt med innspill og råd i en referansegruppe. Forventninger er skapt. Uten forvarsel kastes dagsenteret på nytt ut i mørket. Men først skal kasteballen slynges ut av sine lokaler i Ludvig Løvaasgate / Kongeveien for en midlertidig tur innom Freia. Hva som skjer med kasteballen etter det er uklart. Ny vurdering skal gjøres for en permanent løsning for dagsenteret der det er nå. Det er gjort før. Alt er usikkert. Alt flyter. Nok en gang.

Dette er rykk tilbake til start. Nei, det er rykk tilbake til et stykke bak start. Dagsenteret har nå fått et tillegg. Ballen blir enda tyngre å kaste. Ballen må kastes enda lengre. Dagsenteret er blitt ballen ingen vil ha. En klump om foten.

Beslutning om hvor ballen skal kastes denne gangen skal gjøres uten at berørte parter høres. Rådet for personer med funksjonsnedsettelser får ikke uttale seg. Norsk Forbund for utviklingshemmede får ikke mulighet til å komme med sitt syn. Beslutningen og flytting til Freia skal tas uten utredning og involvering. Det holder ikke.

Nå må noen voksne i rommet besinne seg. Noen må snakke Silje og alle hennes gode venner på dagsenteret sin sak. De uten stemme må bli hørt. En rask beslutning med vidtrekkende konsekvenser kan ikke tas på et så tynt grunnlag. Saken må utsette og et forsvarlig beslutningsgrunnlag må på plass. Og. Nytt dagsenter er en egen sak. Som står på egne ben. Som har egenverdi. Det er ikke bare en sak som henger på andre, mer viktige saker.

Svein-Erik Figved

Pappa til Silje som er en av dagsenterets mange trofaste og ivrige brukere