Herold

Jeg leste nok en tragisk historie om en bostedsløs person og om kommunens manglende tilbud om tak over hodet. Det gjorde et sterkt inntrykk å se bildet av en mann på vei til en hytte inne i skogen han ikke ønsket å oppholde seg i.

Det er viktig at lokalavisa beskriver mannens historie, men hvilke problemer løser omtalen?

Fenomenet er strukturelt. Det må skyldes en systemsvikt når vi gjennom femti år har kunnet lese historier om enkeltpersoner uten bolig. Har fokuset i media bidratt til å endre situasjonen for de fattige og vanskeligstilte i Fredrikstad kommune?

I 1977 kunne vi lese om en en enslig mor som kjempet for et sted å bo. Det gjorde hun ved å slå opp et telt foran kommunens administrasjon i Lykkebergparken. Hun fikk støtte av Kvinnefronten som hevdet at det sto 200 personer på venteliste for kommunal bolig på det tidspunktet. Kvinnefronten brukte parolen: «Fredrikstad kommune har en råtten boligpolitikk». For over 50 år siden.

Tida går, men problemene består. I oktober 2025 var antallet personer/husstander som ventet på kommunal bolig 117. Forbedringspotensialet er enormt.

Det er kommunens oppgave å både skaffe midlertidig bolig til de som har en akutt situasjon (uten et sted å sove førstkommende natt) og for å hjelpe vanskeligstilte personer med å finne bolig.

De innbyggere som ikke klarer å skaffe egnet bolig selv på grunn av økonomiske, helsemessige eller sosiale forhold har mulighet for å søke om leie av kommunal bolig etter å ha bodd i kommunen i tre år. Midlertidigheten har vi gjennom åra sett grelle eksempler på hvordan kommunen har forvaltet; blant annet gjennom å eksportere problemet til andre kommuner. Utne Camping i Tune/Sarpsborg og «Hauga» i Råde ble brukt som «oppbevaring» av bostedsløse fra Fredrikstad.

Det virker ikke som det eksisterer en seriøs planlegging av god sosialpolitikk, men desperate og dyre ad-hoc løsninger.

Det kan vel ikke overraske byråkratiet at fattigdomsproblemene gjentar seg år etter år? Hvor er viljen og mulighetene til løsning av de forutsigbare problemene med både den akutte og den generelle bostedsløsheten? Er det fornuftig å delegere problemet til dyre private utleiere?

Fredrikstad kommune har en plikt til å hjelpe både den som ikke har penger til mat og den som ikke har et sted å bo. Kommunen (via NAV-kontoret) har en lovfestet plikt til å skaffe både nødhjelp og midlertidigbotilbud til personer som er akutte bostedsløse og ikke klarer å ordne dette selv, etter sosialtjenesteloven § 27.

Loven stiller ikke krav til type botilbud, men tilbudet må være forsvarlig etter sosialtjenesteloven § 4 (hensiktsmessig, trygt, verdig). Myndighetene legger til grunn at slike opphold som hovedregel ikke bør overstige rundt tre måneder.

Mannen i skogen fikk fem dager på hotell og tilbud om å bo et sted han verken fant hensiktsmessig, trygt eller verdig. Mannen i skogen har ikke fått sine rettigheter ivaretatt av Fredrikstad kommune. Det ser ut til at han er utsatt for en form for sanksjon eller straff.

Han har heller ikke et Brukerombud å henvende seg til. Vi fikk aldri almenutdanning i hvordan forholde oss til velferdsstatens lover og systemer. Flere som havner utenfor allfarvei; syk eller fattig, avvikere av alle slag, må ofte kjempe sitt livs kamp mot systemet og oppleve både skam og skyld. Som om hjelpeapparatet ble til et straffeapparat.

Vi ble aldri opplært i de helt elementære demokratiske rettighetene som ligger godt bevart i både sosialtjenesteloven, folketrygdloven og forvaltningsloven.

Vi ble aldri utrustet for å møte NAV, selv om vi alle er medlemmer som på et eller annet tidspunkt må forholde oss til denne instansen. Til tross for utallige innstramminger, ordninger, tiltak, prosjekter, levekårskartlegging, boligplaner og eget eiendomselskap ser det ut til at Fredrikstad kommune fortsatt kjemper en fåfengt og ofte uverdig kamp mot fattigdommen.

Fattigdom er en tilstand med flere dimensjoner. Det handler ikke bare om mangel på penger, mat, rettssikkerhet og tak over hodet. Subjektive opplevelser som skam, stress, avmakt, frustrasjon,dårlig helse, dårlig psyke, sosial eksklusjon, opplevelsen av å «stå utenfor», manglende mulighet for selvrealisering og planlegging, vises ikke i statistikkene eller i avisartiklene.

Nå er det åtte år siden en del politikere ønsket å skaffe bolig til deltakerne i FFKs Gatelaget. Hvordan gikk det?