Herold

Det er mange grunner til at kunstig intelligens og intelligente roboter i stor utstrekning vil bli anvendt i eldrepleien framover, bl.a.:

• Økt tilgjengelighet betyr økt bruk – også for eldre. Det muliggjør at eldre kan benytte kunstig intelligens i stor utstrekning.
• Verdens helseorganisasjon (WHO) hevder det vil bli over to milliarder mennesker over 60 år i 2050. Samtidig blir det stadig færre yngre for å utføre oppgaver innen eldrepleien. Det betyr at samfunnet må øke kapasiteten i eldreomsorgen.
• Teknologien utvikles i rekordfart over hele verden. Det er bare å se til Japan for å forstå hvilke muligheter dette gir i eldrepleien. Når vi her i landet snakker om eldrepleie, så er den geriatriske medisinske delen bare en liten bit. Helhetlig eldrepleie tar hensyn til de eldres velvære, deres sosiale relasjoner, økonomiske utfordringer og muligheter, samt hvordan de skal få en positiv alderdom og oppleve velvære på linje med andre aldersgrupper.

De tre punktene tilsier at vi som samfunn må reflektere over de etiske forholdene som utviklingen fører til. Mange prosesser som styrer den nye teknologien, er basert på ulike former for algoritmer. En algoritme er i bunn og grunn ikke annet enn det vi alle lærer når vi bruker en kokebok for å lage mat. Algoritmene i intelligente roboter er mer komplekse. Noen er selvlærende, men enkelt forstått er de ikke annet enn kokebokoppskrifter. Når algoritmer skal styre beslutningene overfor mange av de eldres aktiviteter, kan det føre til utfordringer og problemer for både den enkelte, og for de som har ansvaret for eldrepleien. Vi har vel alle hørt uttalelser som: «Det er systemet som er slik». «Det er systemet som gjør at vi må gjøre ditt eller datt». Det å skylde på et system, betyr i realiteten at prosesser som styrer beslutningene er så komplekse at vi ikke helt forstår dem. I denne sammenhengen trenger vi som samfunn en utdanning for eldrepleiere på linje med den vi har for sykepleiere, barnepleiere, barnehagelærere, leger osv. Poenget er at de som skal stå for fremtidens helhetlige eldrepleie skal ha kompetanse både til å håndtere komplekse teknologiske systemer, og ha nok kompetanse til å innhente riktig teknologisk kompetanse ved behov. Det å skylde på systemet må aldri bli en løsning. Med et voksende marked, dvs. mange over 60 år, må samfunnet ha kompetanse som samsvarer med de eldres behov. En enkel pedagogisk-psykologisk formel forklarer dette: Det vi blir målt på, er det vi strekker oss etter. Hvis vi som samfunn måler de eldres pleie på hvorvidt vi har nok geriatriske sykepleiere og leger, så er det her vi strekker oss for å få frem nødvendig kompetanse. Poenget er bare at ikke alle eldre er medisinske kasus som trenger geriatrisk behandling. De trenger derimot en helhetlig eldrepleie hvor geriatri bare er en liten del av denne kompetansen. Hvorfor er dette et etisk problem? Svaret er enkelt. Hvis vi går til eget og andre land i Europa, så finner vi i liten grad en utdanning på nivå med den kompetansen som etterspørres i eldrepleien. Man ansetter folk som er hyggelige, og kanskje har utdanning for eksempel innen teater og sang, barnepleie, eller formingsaktiviteter. De er dyktige innen sine fagområder. Men de har ikke nødvendigvis kompetanse som er innrettet mot folk over 60 år. Selv sykepleiere med geriatrisk kompetanse kommer skjevt ut, fordi de setter søkelys på geriatri, som er et medisinsk spesialområde. Men ikke alle eldre er pasienter. Alderdom er ikke en sykdom, like lite som graviditet er en sykdom.

Det er viktig med etiske refleksjoner rundt mange av utfordringene som den voksende eldre delen av befolkningen har. Slike refleksjoner kan være til hjelp for alle, spesielt de som betrakter eldre mennesker som en tsunami, og en byrde for samfunnet.