Herold

Det har vært et politisk mål for arbeiderbevegelsen fra etterkrigstida og i mange tiår framover, å sikre alle et hjem. Priskontroll og reguleringer var sammen med etablering av Husbanken og de store boligbyggelagene, viktige verktøy for å nå målet om «gode boliger for alle». Da var bolig sett på som noe grunnleggende, noe alle trengte og fellesskapet la til rette for at de skulle få. På lik linje med at vi bygde opp fellesskolen, gratis helsevesen og folketrygda, bygde vi fellesskap for gode hjem.

I dag er det helt annerledes. På åttitallet deregulerte høyresida den sosiale boligpolitikken og etablerte boligmarkedet i stedet. Det høster noen fruktene av nå, mens andre ikke når fram til fruktfatet.

Boligprisene har økt kraftig de siste ti årene. Det blir vanskeligere for mange med middels eller lavere lønninger å komme seg inn på boligmarkedet. I alle fall om de ikke kan få solid støtte hjemmefra.

Folk tvinges ut på leiemarkedet og må betale i dyre dommer til dem som allerede eier, ikke bare én, men gjerne flere boliger. Det gjør det igjen vanskeligere å spare opp egenkapital til egen bolig. Det er en overføringsmekanisme der de som har lite gir til dem som har mye.

I Norge leier over en million mennesker boligen sin. Det er flere enn noen gang tidligere og tallet er forventa å øke. Det er alle slags mennesker som leier bolig. Studenter, eldre, barnefamilier og enslige. Stadig flere er leietakere over lang tid. Når det meste blir dyrere, øker også leieprisene. E24 meldte at leieprisene har økt med mer enn 30 prosent bare siden pandemien. Det er, bokstavelig talt, leietakerne som betaler prisen.

SV har oppfordret folk i hele landet til å dele sin bolighistorie, noe som har vekket et sterkt engasjement. Noen av erfaringene handler om rene lovbrudd. Andre historier er mulige fordi vi har en utdatert og svak husleielov. I forrige stortingsperiode forhandlet SV fram både et husleieutvalg, og at det skulle komme en oppdatert Husleielov med sterkere rettigheter for leietakere. Da forslag til ny Husleieloven ble sendt på høring, kom det mange høringssvar som pekte på at leietakernes rettigheter ikke er godt nok ivaretatt. Dette har foreløpig ikke blitt fulgt opp fra regjeringens side.

Det vil ta tid og politisk vilje før alle har et trygt sted å bo, men vi må løfte det som politisk mål og førende tankegang. Vi kan ikke redusere bolig til forbrukerpolitikk og oss selv som konsumenter i et marked. Det er fullt mulig – og helt nødvendig – å ta tilbake den sosiale dimensjonen i boligpolitikken, i stedet for å se på bolig som spekulasjonsobjekt i et marked. Bedre trygghet for alle som leier og økt tilgang på utleieboliger som ikke styres av kommersielle hensyn, er grep som er fullt mulig å ta på kort sikt. Det ønsker SV.

Alle trenger et hjem. Vi er alle avhengige av et trygt og godt sted å bo.