Antikkens berømte poet Sapfo fra Lesbos og hennes kjærlighet til kvinner er utgangspunktet for Selby Wynn Schwartz’ (51) hyllest til nyere tids feminist-kunstnere.

Sapfo, den kvinnelige lyrikeren fra den greske antikken, er kjent som lesbisk. Men er hun lesbisk i betydningen «fra øya Lesbos», eller i betydningen «homofil kvinne» - eller begge deler?

I forbindelse med lanseringen av romanen «Etter Sapfo» av den amerikanske forfatteren Selby Wynn Schwartz, er hennes norske utgiver Samlaget blitt kritisert for å underspille det lesbiske.

I Blikk omtaler litteraturkritiker Siri Lindstad «Etter Sapfo» som den skeiveste boka hun vet om: «Denne boka har jeg et nesten hellig forhold til. Den er så deilig, skamløst lesbisk.» Er det altså et kampskrift vi har foran oss?

Etter Sapfo

Selby Wynn Schwartz

Roman

«Et altfor overdådig kakefat»

Fragmenter

Sapfo levde på den greske øya Lesbos fra ca. 630 f.v.t. Hun inntar en særstilling i litteraturhistorien i kraft av å være skrivende kvinne fra antikken som er kjent for ettertida. Hun skal ha skrevet ni diktbøker, men bare rundt 200 fragmenter av diktene som er nedtegnet på papyros er bevart.

Mye av hennes diktning handlet om kjærlighet, ofte til kvinner.

Som Selby Wynn Schwartz beskriver i en prolog til romanen, dyktig oversatt av Oda Malmin: «Kven var Sapfo? Ingen visste, men ho hadde ei øy. Ho var omkransa av jenter. Ho kunne sette seg ved bordet for å ete og sjå rett på kvinna ho elska, om enn ulykkeleg. Når ho song, sa alle, var det som ein kveld ved elvebreidda, søkkande ned i mosen mens himmelen regna ned over deg. Alle dikta hennar var songar.»

Etterkommerne

Som tittelen på romanen antyder, handler den ikke om dikteren Sapfo, men om hennes etterkommere; om feminister, forfattere, aktivister, lyrikere, skuespillere, dansere, særlig rundt århundreskiftet 1880-1930 og særlig i Italia og Frankrike.

Til Paris i denne perioden kom frihetshungrige kvinnelige kunstnere fra hele verden, som Sarah Bernhardt, Isadora Duncan, Eleonora Duse, Gertrude Stein, Colette, Natalie Barney og Virginia Woolf.

Mantraet blant dem lød: Hva var det vi ønsket oss? Først og fremst ønsket vi oss det halvparten av befolkningen hadde fått bare ved å bli født.

Innledningsvis forteller Schwartz historien om den italienske poeten Cordula Poletti, født i 1885: «I sin eigen dåp sparka ho seg fri frå teppa ho var vikla inn i, og kravla nedover midtskipet. Det var umogleg å sveipe Cordula lenge nok til å gi henne eit namn.»

Mot slutten av århundret endret hun navn til Lina Poletti, som så mange av kvinnene i boka; her veksles det så hyppig mellom kvinne- og mannsnavn at det er vanskelig å skille personene fra hverandre.

Denne Lina Poletti var et språkgeni som oversatte Sapfo-fragmenter og ellers glødet for alt fra sin motstand mot italienske ekteskapslover, via sin kjærlighet til Eleonora Duse og til sitt raseri over kvinneskjebner under første verdenskrig.

Hun skrev dikt gjennom hele krigen og manet sine medsøstre til motstandskamp: «Vi er det gjennomborande, fælslege skriket til alle kvinner som ikkje lenger har stemme. Dei kan ikkje gravlegge oss under steinar, dei skal ikkje jordfeste oss i fortviling, stemma vår vil leva vidare sjølv etter vår død. Koret av oss skal aldri stilnast.»

Det store vi

Dette koret av stemmer er gjennomgående i Schwartz’ roman. Den fortelles konsekvent i vi-form. Grepet føles underlig, som om «vi» er en sammensvergelse av edsvorne Sapfo-entusiaster.

«Vi var så unge den gongen …» «Vi verdsatte kvart ord …» «Eit skrått blikk, eit lite smil, ei hand som kvilte på armen vår like over olbogen: Vi hadde enno ikkje lært oss frasane for disse situasjonane …»

Resultatet blir en høystemt tone, en slags overdreven søstersolidaritet, særlig når «vi» vandrer gjennom Paris’ gater på vei fra Gertrude Steins salong på fredager til Natalie Barneys engelske agurksmørbrød på lørdager.

Og når «vi» observerer at Sarah Bernhardt holder seg med en leopard i juvelbesatt lenke, en papegøye, en ape og en flokk med sjeldne kameleoner. Frihet, jenter!

Hulter til

bulter

Min viktigste innvending mot Selby Wynn Schwartz’ «Etter Sapfo» - som ble langlistet for en Bookerpris i 2022 og har fått strålende kritkker i USA – er likevel at den er så fragmentarisk i formen. Den er skrevet i korte avsnitt, hulter til bulter, og hopper fra person til person, blander forskjellige tidspunkt og geografiske plasseringer, strør om seg med viktige og uviktige navn.

Samlaget har besvart kritikken i Blikk med at de lesbiske elementene bare er ett element i en ellers mangfoldig historie. Det stemmer, men summen av mangfold her serveres som et altfor overdådig kakefat.