Herold

Det er noe med stillheten i et moderne samfunn som fungerer. Den er ikke tom – den er full av små kompromisser vi har sluttet å legge merke til.

Vi står opp, vi jobber, vi betaler. Og et sted mellom matbutikken, skatt og strømregningen har vi godtatt at økonomien er noe som skjer med oss, ikke noe vi faktisk former selv.

Det er her uroen begynner å murre.

For vi har blitt fortalt, nesten som en godnatthistorie for både barn og voksne, at dette systemet er det eneste mulige. At kapitalismen – denne evige motoren fylt med vekst og konkurranse – ikke bare er best, men også uunngåelig. Som været. Som tyngdekraften.

Men det er jo ikke sant.

Dette er et system bygd av mennesker, for mennesker – og i økende grad for noen få mennesker mer enn for resten.

Når vi i Norge diskuterer strømpriser, renter og offentlige budsjetter, snakker vi ofte som om det finnes én riktig løsning. At «markedet krever det». At «økonomien tåler ikke mer».

Men hvem er egentlig denne økonomien?

Den går jo ikke på butikken. Den sitter ikke oppe om natta og lurer på om renta spiser opp neste ferie. Den har ikke barn som trenger nye sko. Det er vi som bærer den. Og likevel behandles den som noe over oss.

Mange vil kunne si at dette er naivt. At systemet, med alle sine feil, har gitt oss velstand, teknologi og trygghet. Og det har de rett i. Det ville være både historieløst og arrogant å late som noe annet.

Men det er også sant at den samme motoren som har løftet mange, samtidig skaper et økende press som stadig flere kjenner på kroppen. Et press om å være effektiv, lønnsom, fleksibel – og helst litt billigere i drift enn naboen.

Vi har kanskje fått mer, men også mindre rom. Kanskje har vi til og med mista noe på veien?

Så hva er alternativet?Her blir det fort stille igjen. For det finnes ikke én ferdig oppskrift. Ikke noe Excel-ark som kan lastes ned og implementeres fra mandag morgen. Men det finnes retninger. Politiske partier er uttrykk for det.

Vi kunne begynt med å stille et annet spørsmål enn «lønner det seg?»Kanskje spørre «tåler vi det?» eller «trenger vi det?»

Vi kunne flyttet litt makt nærmere folk – til arbeidsplasser, lokalsamfunn, hverdagsliv. Ikke for å gjøre alt perfekt, men for å gjøre det mer virkelig.

Og vi kunne innrømme noe så enkelt som at økonomi ikke er nøytral. Den er politikk i forkledning. Den er prioriteringer forklart med fremmedord.

Samtidig må vi holde beina på bakken. For det er lett å kritisere systemet, vanskeligere å erstatte det uten å miste det som faktisk fungerer. Hva skjer med innovasjon hvis eksempelvis risikoen forsvinner?Hva skjer med effektivitet når alle skal bli enige? Hva skjer med et lite land som Norge hvis vi plutselig spiller etter helt andre regler enn resten av verden? Eller majoriteten tror fullt og helt på vår egen fortreffelighet? Dette er ikke små spørsmål. Og de fortjener bedre svar enn slagord.

Kanskje det viktigste ikke er å rive ned alt, men å slutte å late som det ikke kan endres.

Vi har jo organisert samfunnet vårt rundt noe så tilsynelatende enkelt som utveksling. Du gir noe, jeg gir noe tilbake. Etter hvert ble det varer. Så penger. Så systemer så store at ingen helt kan peke på hvor de begynner eller slutter.

Og midt i dette står vi, med handlekurv og boliglån, og later som det bare er sånn det må være.

Virksomheter finnes for å tjene penger. Det er ikke en anklage, det er en beskrivelse. Men når hele samfunnet skrus sammen etter den logikken, begynner det å sive inn i livene våre på måter vi knapt merker. Litt som trekk fra et vindu du trodde var lukket – du merker det først når du sitter der og fryser uten helt å forstå hvorfor.

I Norge liker vi å tro at vi har kommet langt. Og det har vi. De fleste av oss får et tak over hodet. Økonomien eller systemet nekter oss sjelden det. Her til lands er det ikke lengre de basiske tinga vi kjemper for, det er graden av komfort og egoet overlevelse i et samfunn som ser annerledes ut enn i gamle dager. Når enn det måtte ha vært?

Vi har simpelthen bare justert kvaliteten på våre forventninger og krav.

Noen bor romslig, med utsikt og stillhet. Andre bor trangt, med støy gjennom veggene og en følelse av at de bare leier plass i andres investering. For det er ofte der eierskapet ligger – hos dem som allerede har nok til å kjøpe mer. Ikke nødvendigvis fordi de vil oss vondt, men fordi systemet gjør det lett å bli der oppe når du først har kommet dit. Takket være den økonomiske evolusjonen i livene deres, arv, nettverk og evnen til å skaffe seg en grad av definisjonsmakt*i det relative misforholdet som makt er bygget på.*

For vi har jo alle makt. Noen er store og sterke. Og r*elativt til en liten og spe har man fysisk makt*. Noen er smarte og kommer fra rett adresse. Og en som ikke er det – v*il da fort være underlegen*. Så man får kanskje finansiell makt. Sånn er det blitt. Noen har mye. Mange har mindre enn de burde hatt i et samfunn som vårt.

Det er nødvendigvis ikke mangel på tak. Det er fordelingen av trygghet som skurrer.

Det samme gjelder mat. Vi produserer mer enn nok til å mette alle mennesker på jorda. Likevel lever hundrevis av millioner i konstant mangel. I 2024 var underernæring en medvirkende årsak til rundt 45 prosent av dødsfall blant barn globalt. Det er et tall som er så stort at det nesten mister tyngde.Som om det ikke helt får plass i hodet. Og vi priser oss lykkelige over at vi kan se det på TV – hvis vi ikke allerede har skrollet videre.

Kanskje fordi det ikke gir den meningen vi ønsket. Kanskje fordi det blir for nært?

For dette er ikke en verden uten ressurser. Det er en verden der tilgangen styres av betalingsevne. Som et selskap der kjøleskapet er fullt, men nøkkelen ligger hos økonomiavdelingen.

Vi har dekket et langbord så rikt at det knirker i treverket – og så bruker vi halve kvelden på å diskutere hvem som har råd til å sette seg ned.

For det er noe nesten pussig med oss nordmenn:Vi er vant til å justere kursen. Vi flikker, vi forbedrer, vi finner løsninger som er litt mindre ideologiske og litt mer praktiske. Kanskje det også er der håpet ligger. Ikke i det perfekte systemet, men i viljen til å stille ubehagelige spørsmål – og tåle at svarene ikke er ferdigtenkt.

For hvis økonomien først og fremst er et menneskeskapt system, da er det også vårt ansvar å forme det.

Og det ansvaret kan vi ikke outsource til markedet.

For markedet gjør jo det det er laget for: å selge, å vokse, å tjene.Det er ikke ondt. Men det er heller ikke nøytralt.

Det er slags evighetsmaskin vi er så fascinert av at vi nesten har glemt å spørre hvem som skrudde den på – og hvem som får sitte nærmest varmen. Og den logikken stopper ikke ved næringslivet. Den finner absolutt veien inn i staten, i kommunen, i beslutningene som tas på våre vegne. Helt inn til oss selv.

Vi har bygget et system der mange lever av arbeid, og andre av avkastningen på andres arbeid.

Et system som, på sitt mest ærlige, speiler noe i oss selv: ønsket om trygghet, ja – men også ønsket om mer.

Kanskje, og bare kanskje, er det nettopp derfor det er så vanskelig å endre.For det handler ikke bare om økonomien.

Det handler om hvem vi er – og hvem vi er villige til å bli.