Herold

Det som startet som en byggestans ved Sjøboden i Havnegata, bør ikke reduseres til en fortelling om en næringsaktør som har gjort feil og en kommune som bare håndhever regelverket. En slik framstilling blir for enkel, og den skjuler det som etter mitt syn er det langt viktigere spørsmålet: hvordan møter Alstahaug kommune dem som faktisk investerer, utvikler og forsøker å skape aktivitet i sentrum av Sandnessjøen?

Sjøboden representerer ikke bare en byggesak. Sjøboden representerer et initiativ, en vilje til å satse og en investering i et lokalt sentrum som mange over tid har vært opptatt av å styrke. Når noen faktisk gjør det, når noen bruker kapital, tid og arbeid på å utvikle et bygg og skape aktivitet, bør det også være legitimt å spørre om kommunen har møtt dette initiativet med den veiledning, smidighet og problemløsning som et slikt prosjekt burde kunne forvente. Det er nettopp her denne saken blir større enn et spørsmål om igangsettingstillatelse. For dersom det er riktig, slik det er hevdet, at prosessen har vært preget av treg respons, krevende dialog og forhold som har bidratt til konflikt, da er det ikke bare tiltakshavers disposisjoner som må vurderes. Da må også kommunens rolle vurderes.

Og det er her kritikken i for stor grad har vært feiladressert. For det er lett å kritisere den som forsøker å bygge. Det er langt vanskeligere å rette søkelyset mot systemet som skal forvalte, veilede og legge til rette. Men det er nettopp dit blikket også må rettes. For denne saken handler etter mitt syn i minst like stor grad om Alstahaug kommune som om Sjøboden.

Det handler om et kommunalt system som over tid har blitt møtt med spørsmål om behandlingstid, dokumentflyt, prioriteringer og likebehandling. Det handler om opplysninger og erfaringer fra flere hold som peker mot et bilde der enkelte opplever kommunen mer som et hinder enn som en medspiller. Og det handler om hvorvidt kommunestyret og vedtakstakere i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg at kritikken ikke bare gjelder enkeltsaker, men også kan rette seg mot måten systemet fungerer på. Når slike spørsmål går igjen i sak etter sak, er det ikke urimelig å spørre om det er kommunen selv som i for liten grad har vært villig til å se svakhetene i egne prosesser.

For dette er ikke første gang slike spørsmål er reist. Sjøboden-saken kommer i en kommune som allerede har vært preget av konflikter og kritiske spørsmål knyttet til andre prosesser. AquaRock-saken reiste spørsmål om kommunens oppfølging og tilsyn. Horvnes og andre utbyggingssaker har vist hvordan store kommunale prosesser kan bli konfliktfylte. Skolesakene har vist hvor vanskelig tillit kan være å holde ved lag når beslutninger oppleves omstridte. Og sykehusstriden på Helgeland ligger som et større regionalt bakteppe over diskusjoner om offentlig styring og tillit.

Ingen av disse sakene er identiske. Men de gjør det vanskelig å avvise at det finnes et mønster av spørsmål som fortjener å undersøkes. Og da må kritikken få lov til å rettes dit den også hører hjemme: Mot kommunen. Mot styringskulturen. Mot vedtakstakerne. Mot kommunestyret.

For kommunestyret kan ikke gjemme seg bak administrasjonen når det reises spørsmål om hvordan systemet fungerer. Kommunestyret har ansvar for hvordan kommunen styres. For prioriteringene som gjøres. For kulturen som utvikles. Og for om kommunen oppleves som et sted som støtter initiativ, eller et sted som gjør veien tyngre for dem som forsøker å få ting til. Det er i dette lyset Bjørn Jens’ ord treffer som mer enn et poetisk innspill:

«Her i Jantelovens vugge, her vil alle værra lik» «Å stekk du hodet fram, ja så får du drit for det» «Her i Jantelovens vugge, der misunnelsen e stor» «Der e det tungt å gå for den som e litt annerledes»

Det kan leses som et stikk til kommunestyret. Men også som et alvorlig spørsmål: Har vi utviklet en lokal kultur der initiativ møtes med større skepsis enn støtte? Hvis det er tilfelle, er det et langt større problem enn denne ene byggesaken.

For da handler dette ikke bare om Sjøboden. Da handler det om hvordan Alstahaug kommune møter næringsliv. Hvordan kommunen møter dem som investerer. Hvordan kommunen møter kritikk. Og om systemet er innrettet for å løse problemer – eller for ofte bidrar til å skape dem. Det er der den tyngste kritikken etter mitt syn må rettes. Ikke ensidig mot den som forsøkte å bygge. Men også mot det kommunale systemet som nå må tåle at det stilles langt hardere spørsmål.