Herold

Uroen brer seg blant unge som har tatt lang og sterk utdanning. De får ikke jobb, kommer ikke på intervju, ser sommerjobber kansellert. Dette er ikke deres skyld. Og det er heller ikke noen enkel syndebukk å peke på. Men det er et paradoks som fortjener å bli sagt høyt: I 25 år har vi spart oljepenger for framtidige generasjoner. Den generasjonen er nå her – og møtes med kansellerte sommerjobber og tomme innbokser.

Norge har fått skryt fra hele verden for måten vi har forvaltet vår plutselige rikdom på. Vi har vært nøkterne, langsiktige og ansvarlige. Alt dette er riktig og viktig. Men akkurat nå går vi inn i en teknologisk revolusjon – kanskje flere samtidige – uten å bruke våre felles ressurser på annet vis enn å investere på globale børser. Om revolusjonen skaper vekst, vil oljefondet vokse videre. Men det hjelper lite for den som nettopp er ferdig med masterstudiet og vil bidra til noe.

Det finnes et begrep i akademia for det vi opplever: innovators dilemma. Der økonomien er best, er innovasjonsevnen gjerne svakest. Det er vanskelig å be ansatte endre på det som fungerer – særlig når det som fungerer, finansierer hele velferdsstaten. PwC viste nylig at Norge ligger langt etter på innovasjon. Det er ikke overraskende. Men det er et problem vi ikke kan ignorere.

Vi Trøndere er ikke kjent for å stå fremst i køen når noe skal endres – vi lar gjerne andre ta støyten først, og henger på når støvet har lagt seg. Men akkurat nå er den posisjonen ikke tilgjengelig for noen. Omstillingen vi står overfor er for stor til at noen region, kommune eller virksomhet kan velge å sitte på gjerdet og vente på nasjonale signaler.

Norge klarer seg godt i 20–40 år til uten å røre velferdsstatens fundament. Men de som nå går ut av studiene, er om 40 år på vei inn i pensjon. For dem er det ingen strategi å vente.

Derfor må dette bli tema overalt – i kommunestyrer, i næringsforeninger, i rektorkontor og i rekrutteringsmøter. Ingen bør kunne forlate et slikt møte med følelsen av at dette gjelder noen andre.

En av de sterkeste signalene vi kan gi unge mennesker, er ikke en jobbgaranti. Det er å bli tatt på alvor som en ressurs i omstillingen. Det betyr ikke at alle nyutdannede studenter skal ansettes for å redde Norge. Men det betyr at vi aktivt organiserer oss slik at deres kunnskap, energi og vilje til å tenke nytt faktisk brukes – i offentlig sektor, i næringslivet, i kommunene.

Det gir noe tilbake som er vanskelig å kjøpe for penger: følelsen av at samfunnet faktisk mener at de unge er en del av løsningen.

Jeg bor i Steinkjer. Og jeg tror Steinkjer kan være et sted som viser vei – ikke til tross for at vi er små, men nettopp fordi vi er det. En mindre kommune kan bevege seg raskere, prøve noe nytt og skape en modell andre kan lære av.

Konkret har jeg utfordret Steinkjer kommune til å sette av 500.000 kroner til å utvikle en metode for å bringe studenter og skaperkraftige ressurser inn i lokalt samfunnsliv – organisert som en AI Living Lab. Ikke for å betale meg, men for å betale de unge for å utfordre oss på hvordan vi møter både mulighetene og utfordringene som ny teknologi gir.

Det er ikke mye penger. Men det er et signal. Et signal om at vi tar paradokset på alvor: at vi har spart for framtidens generasjoner i 25 år – og at vi nå faktisk er klare til å bruke noe av det på dem.