Herold

Per Kittis samiske bolighus er unikt i Tromsø kommune og bør derfor vernes for fremtiden

Dette er en forkortet samtidsarkeologisk studie av Kittis samisk bolig ved Slettelva på Kvaløya. I en eksamensbesvarelse til UIT i 2022 ønsket jeg å sette søkelyset på den materielle samiske tilstedeværelsen knyttet til et hjem innenfor den aktive reindrifta på Kvaløya i Tromsø kommune.

Faglig tilnærming:

I et utvidet perspektiv ønsket jeg å se på samtidsarkeologiens potensiale til å fremme samisk kultur. Jeg fikk tillatelse til å fotografere Pers bolig, samt diverse bruks- og pyntegjenstander i tilknytning til hans hjem i Soppveien. I min beskrivelse og studie av disse gjenstandene benyttet jeg faglig teori og metoder til en analyse av den samiske kulturen til Per Kitti.

Som i all arkeologi gjelder det også innen samtidsarkeologien å plassere menneskelig adferd til det arkeologiske materialet som er tilgjengelig. Det handler om å tolke gjenstander gjennom typologi og kronologi sammen med andre faglige tilnærminger som eksempelvis sosial kultur, historie og andre tilgjengelige kilder, samt personlige fortellinger.

Familiens historie:

Gjennom 1800-tallet var det flere svenske nomadefamilier fra Karesuando-området som hadde sommerboplasser med sine rein på Kvaløya, og øyene omkring. De kom om våren nord-vestover via Malangshalvøya, og over til Kvaløya via Ryøya. De hadde sine lavvoer og faste sommergammer i Skavelvdalen innenfor Håkøybotn, Finnvik, Straumsdalen, Kattfjorden og Lyford. På disse steder hadde de også melkegjerder for innsamling av rein da det for samene var vanlig å melke rein til husholdning sommerstid. I slutten av august vendte disse familiene med reinen tilbake til vinterbeiteområdene på svensk side. Ifølge de norske myndighetene var det sommeren 1900 til sammen 17 svenske nomadefamilier (husholdninger) med ca. 2.000 rein i Tromsø-område.

Ved Slettelva har familien Kitti hatt sommerboplass i flere generasjoner inntil de etablerte seg her med en helårsgamme på 1920-tallet. Denne gammen ble i 1958 erstattet med dagens helårsbolig av enken Margrethe Kitti og hennes familie.

Utover 1800-tallet veksler Kitti-familien med opphold på Vannøya og Reinøy før de på 1920-tallet befinner seg på Rebbenesøya hvor Per Kittis besteforeldre Margrethe og Peder Kitti hadde gjeterplasser ved Toftefjordvatnet og i Rebbenesbotn. Da Pers bestefar, Peder døde i 1946, flyttet bestemoren Margrethe til Kvaløya med familiens reinflokk og ble fastboende der til sin død i 1974. Etter Margretes bortgang overtok barnebarnet Per Kitti og hans tante familiens reinflokk på Kvaløya i form av helårsdrift.

Ny tid – Tromsø by ekspanderer:

I 1964 ble Tromsø slått sammen med Tromsøysund kommune og deler av Hillesøy og Ullsfjord kommune. Og etter åpningen av Sandnessundbrua i 1974 oppstod det en befolkningsøkning på Kvaløya lokalisert til Kvaløysletta og Slettelva. Tidligere kunne Kitti-familien ha reien samlet rundt sin samiske boplass ved Slettelva mens de etter hvert etter ble omgitt av et urbant strøk.

Arkeologiens paradoks:

Funn av gjenstander fra våre forfedres dødsbo kan noen ganger oppleves som smertelige. Nå kan det virke som om verktøyene etter Per Kitti også har dødd, eller at de står der og venter på de skal utføre sine daglige gjøremål.

Arkeologiens paradoks ble aktuelt for med da jeg begynte å gjenoppdage tapte og skjulte stemmer i gjenstandene hjemme hos Per gjennom mitt fotografiske materiale. I mange år hadde jeg gått hjemme hos Per uten egentlig å legge merke til dette materialet. Nå måtte jeg studere gjenstandene gjennom en fotografisk overflate-undersøkelse og bringe tingene nærmere. Og med Pers fortellinger omkring kniver, sakser og hoggestabber ble gjenstandene levende for meg. Ellers kan gjenstandene etter Per Kitti vise den diskriminering og fremmedgjøring som han ble utsatt for i sitt daglige gjøremål med sine reinsdyr der ute på Kvaløya over en lang livsperiode.

Fotoapparatets dilemma:

Fotoapparatet fanger opp det man i øyeblikket ønsker å formidle uten ord og tanker. Fotografiet formidler noe helt annet enn hva som formidles gjennom nedskrevne notater eller intervju via eksempelvis lydopptak. Man kan si at det som er fortalt og beskrevet er selektivt formulert. Men mye av det samme kan også sies om fotografiet da det er fotografen som bestemmer apparatets plassering i forhold til valgte motiv. Fordelen med fotografiet er imidlertid at her kan man i ettertid oppdage nye detaljer som ikke ble gjort på stedet. Likeså vil ikke fotoet avdekke det som ligger bak eller under de fotograferte gjenstandene. Eller hva som befinner seg i de mørke hjørnene. Den egentlige fargen på gjenstandene, deres lukt og vekt fanges heller ikke opp av bildet.

Så ble Per Kitti i stormen av turister fremstilt som både eksotisk, romantisk og nostalgisk gjennom filming og fotografering. Fotografier dokumenterer bare spor på overflaten, mens arkeologer jobber med metoder som avdekker hva som fins under overflaten.

Byggverk/reinsdyrene/bruksgjenstander:

Pers bolig består et inngangsparti, et soverom og et kombinert kjøkken- og oppholdsrom. På den ene veggen henger noen familiebilder. Dagens materiale fra 1958 kommer fra tyske krigsbrakker som stod langs Stakkevollveien i Tromsø by. Det var Pers bestemor, Margrethe Kitti, som fikk bragt materialet til Slettelva på Kvaløya.

Slik jeg kjente Per Kitti hadde han et spesielt forhold til sine store reinokser. Han mener å ha samme forhold til sine rein som bonden har til sine husdyr. På grunn av de dårlige beiteforholdene på Kvaløya måtte Per mate sine rein gjennom store deler av vinteren, og da blir forholdet til dyrene tettere. Dersom de ble skadet under sine slåsskamper under brunsttiden så tok han dem med hjem for rehabilitering, spesielt for å unngå betennelse i sår. I den samiske naturtroen har reinoksen en sentral plass.

Pers vannkilde:

Per Kitti har en utendørs vannkilde som ble benyttet hele året til husholdning. Opprinnelig gikk det en bekk forbi plassen som forsynte den gamle gammen og huset med vann. Denne bekken ble imidlertid regulert bort og lagt i rør i forbindelse med det regulerte boligfeltet som omgir Pers bolig. Som en kompensasjon for den tapte bekken satte Tromsø kommune i ettertid opp denne vannkranen. Denne vannkilden benytter reinen seg også av når den oppholder seg utenfor huset til Per. «Når reinen kommer hjem», som Per sa.

Pers samekniver:

Per Kitti har flere samekniver. Til daglig har han to samekniver med seg i gjeter-arbeidet. En stor kniv til grovarbeid og slakting, samt en liten kniv til merking og flåing. Her er den store samekniven som var en gave fra en venn i Sør-Varanger. Knivstålet kommer fra bladfjær til tysk kjøretøy fra andre verdenskrig, og håndtaket er satt sammen av plexiglass fra tysk krigsfly.

Den lille samekniven fikk Per Kitti da han var 10 år gammel. Denne kniven har vært brukt mye så stålet er derfor slipt ned etter mange års bruk.

Årlig har Per Kitti samlet sine rein i familiens gjerde i Finnvikdalen på Kvaløya for slakting og merking. Merkingen gjøres ved å skjære ut spesielle merker i ørene på reinkalvene. Kniven til merking må være spesiell skarp og Per har denne som oftest på innerlomma. Pers kniver er viktige redskap til daglige gjøremål.

Som kniver har også sakser vært viktige redskaper innen samisk husflid. Ifølge Norsk Polarinstitutt benyttet Roald Amundsen på sine polferder seg av utstyr som samekvinnen Margrethe Kitti (Pers bestemor) fra Tromsø, født i Karesuando, hadde sydd: pesk, skaller og soveposer. På veggen henger fortsatt den svarte grovsaksa som ble brukt av Pers mor og bestemor til skinn.

Videre har min oppgave omhandlet øvrige gjenstander som utedo, komfyr, sakser, snøscooter, kjøkkenskap etc. Dette er gjenstander som er med på å gjøre fortiden til Pers familie på Kvaløya mere tilgjengelig.

Forfallets forskjellighet:

Forfallet kan fremheve noe som har blitt glemt og oversett. Forfallet blir derfor en del av den materielle fortiden i samtiden. Og forfall er noe vi utelukket må leve med.

Avslutning:

Gjennom mitt fotoprosjekt mener jeg å ha satt fokus på flere sider ved den samiske kulturen på Kvaløya. Hovedfokuset i massemedia i Tromsø omkring det samiske ute på Kvaløya har de siste årene vært på forholdet mellom reindrift og vindmøllepark, gjeterplikt og dårlige beiteforhold for reinen. Altså ikke fokus på samisk kultur.

Innen reindrifta kan fotomotiv av fargesprakende samekofter og store reinokser med horn bidra til å gjøre den samiske kulturen eksotisk.

Noen vil mene Pers bolig består av forfall og forråtnelse innenfor det regulerte boligfeltet ved Slettelva. Men allikevel representerer dette huset en særegen fortid og fremhever noe som ellers vil bli glemt og oversett i vår moderne verden. Det betyr at vi må kunne akseptere at forfall er noe vi kan leve med.

Jeg vil avslutte med å si at samtidsarkeologien i tillegg til Lov om kulturminner kan ha en samfunnsoppgave for å ivareta kulturminner, også de samiske.

Vern eller ikke vern:

I dag ligger det samiske bolighuset innenfor et regulert boligfelt og kan derfor bli erstattet med et moderne boligbygg nå som Per har opphørt sin reindrift. Etter mitt skjønn er Pers samiske bolighus unikt i Tromsø kommune, og bør derfor vernes for fremtiden. Kittis bosted i Soppveien er og blir en historisk samisk boplass. Både i fysisk og åndelig betydning. Familiens arvekråker observerte jeg der den dagen Per Kitti ble gravlagt. De er også en del av hans kulturelle arv. I hans slekt ble begrepet «arvekråker» benyttet.

Ut fra overstående mener jeg boplassen til Per Kitti kan være med på å synliggjøre historisk den samiske kulturen i Tromsø kommune. Her må kommunen ta sitt kulturelle ansvar. Ellers vil Kystsamene, i samråd med familien ta initiativ for å samle folk til et privat vern av boplassen til Per Kitti i Soppvegen.