Herold

Lisa gikk ikkelenger til skolen hun skulle busses, i mange timer hver dag.

Da har sentraliseringsmonsteret blitt vekket til live igjen hos skoleledelsen i Namsos kommune, omtrent tre år at dette udyret sist gang kunne nyte litt kunstig åndedrett via excel-arket i skoleledelsens papirer.

Denne gangen har de et nytt verktøy for hånden, elevenes medvirkningsrett, som som blir fremmet som et tungtveiende aspekt i den nye rapporten. Metoden har vært en spørreundersøkelse som har blitt sendt rundt til samtlige grunnskoleelever i Namsos kommune. Svarene fra elevene er brukt i rapporten på ulike steder og gjentatt flere ganger i de ulike scenarioene.

Hva slags vurderingsgrunnlaghar en barneskoleelev, med sin begrensede livserfaring, til å ta stilling til eget eller andre barns beste i en tung faglig debatt rundt udelt, fådelt, større eller mindre enheter relatert til skolestruktur?

Som et eksempelble barna spurt om hva de mente var passende reisevei, i tid. Den ene eleven fra Sørenget hadde svart 1 time, moren spurte«Hvorfor skrev du en time og ikke kortere?» Hvorpå eleven svarte«ellers hadde jo ikke (….navn på annen elev…) kommet seg på skolen, for han må jo reise 1 time for å komme seg på skolen.»

Det er ingentvil om at de færreste av elevene har skjønt hva de har svart på! Selv om det i rapporten forsøkes å argumentere for det motsatte, opplever vi som leser den at svarene og spørsmålene har blitt tilpasset og brukt etter forgodtbefinnende for å rettferdiggjøre de voksnes preferanser i en komplisert sak. Hvis du spør et barn om det vil gå i en stor klasse og få masse venner, så vil jo det barnet høyst sannsynlig svare ja på det, selv om det barnet i praksis opplever trygghet i en mindre klasseenhet på en liten skole. Dersom du spør et barn om det vil ha is eller gå på skolen, så vil barnet høyst sannsynlig svare at det vil ha is!

I følge logikken til skoleledelsen har man dermed faglige skyts som kan bidra til å legge føringer på hva som er til barnets beste i tung debatt rundt skolestruktur, og med det utgangspunkt kunne argumentere for at å legge ned småskolene er til barnas beste - for de fleste barna vil jo heller ha is! Satt på spissen selvsagt, men dette er altså dette uetiske, metodiske lavmålet skoleledelsen har sunket ned til for å rettferdiggjøre besparingene i de ulike scenarioene, som kun henger på greip på Excel arket. I tillegg står det at ansatte, elevråd og KFU har medvirket, samtidig at mange ikke var tilstede under disse gjennomgangene!

Det har ogsåblitt brukt kommunale midler til en annonse rettet mot grunnskoleelever som ble publisert i Namdalsavisa på nett i påskeferien. Først; hvor mange grunnskoleelever fra 1. til 10. befinner seg på Namdalsavisa på nett i påskeferien og eller har muligheten til å logge seg inn på kommunens svarportal for høringen rundt skolestruktur, via bank ID, for å avgi høringssvar? Kampanjen innbærer en forenkling av scenarioene i rapporten, greit nok, samt produksjon av en bakoverlent podcast (omtrent like avslappet som Wolfgang Wee, men kjemisk fri for comfy balls) der det utdypes hva som legges i begrepet «barnets beste».

Kort fortalt konkluderes det med at man kan sette enkelt barnets beste opp mot det beste for fellesskapet av barn, i dag eller i fremtiden. Fra dette perspektivet forsøker man å rettferdiggjøre nedleggingforslagene i scenarioene i rapporten. Da blir det altså ikke så viktig at flere elever i barne og ungdomsskolen ikke vil ha det bra i store klasseenheter eller må bruke mange år av livet sitt på reiseveien til og fra skolen eller at bygda og det trygge oppvekstmiljøet de har vært endel av vil forsvinne, for sentraliserings løsningen vil gi mer robuste fagmiljøer og er dermed til det beste for gjennomsnittet av barn, i en hypotetisk fremtid, der man og skal spare penger på å ha færre lærere.

I rapporten leggesdet mye vekt på «robusthet». Hva gir robuste barn? I rapporten argumenteres det for at større skoleenheter gir mer robuste barn, både sosialt og faglig. Innforstått med at alle som har gått på mindre skoler er noen skikkelige u-robuste aspeløv av noen pingler? Flaks at de i heletatt overlevde under slike forhold! Alle fordelene med mindre enheter og fådelte skoler hoppes bukk over for å rettferdiggjøre scenarioene.

Det er heller ikke tatt høyde for at kommunen selv, med disse hyppige nedleggingforslagene, bidrar til å strupe bolysten og tilflytningen til bygdene rundt skolene. Nærmiljøet rundt skolene er jo også er en del av Namsos kommune, for gjort å glemme det når man man prøver å få regnestykket til å gå opp.

Vi som bori distriktene i Namsos kommune har gjort et bevisst valg om å flytte nettopp hit fordi vi ønsker å bo her, nært naturen og på bygda. Folk som bor her bærer ingen ønsker om å sende 6-åringen sin med buss flere timer hver dag for at han eller hun skal gå på Vestbyen skole, da hadde vi sannsynligvis flyttet til Gullvikmoen. Sørenget skole scorer høyt både på trivsel, faglig miljø, har hatt et stabilt elevantall og er en attraktiv arbeidsplass, når man ser på søkermassen de siste årene. Det er ikke her elevtallet går nedover, ferske tall viser at på Vestbyen skole derimot, der går elevtallet går ned.

Jeg hører allerede folk snakke om å flytte til Overhalla kommune, noen har vært inne på hjemmeskolering av ungene og det ropes høyt etter å få opprettet en privat Montesorri skole i Vemundvik! Ikke noe av dette vil gi en robust kommune, da bygdene rundt skolen er minst like viktig for kommunen som Namsos sentrum. I den trusselen skoleledelsen pålegger innbyggerne gjennom å vekke liv i sentraliseringsmonsteret med en frekvens på sånn ca. 3 år, forårsaker de selv den nedgangen i barnetall som forespeiles.

Ikke noe sted i rapporten defineres det hva som menes med akseptabel reisevei, er det 30 min eller 4 timer daglig? Når vi vet at det er mye kortere reisevei for elevene fra Havika og Gullvika til Sørenget enn det er for elevene fra Lund, Salsnes, Elvalandet og Botnan til Vestbyen så kan vi snu på flisa; Hva med å sende ungene fra Havika og Gullvika til Sørenget? Jeg er sikker på at disse elevene hadde elsket uteskole i skogen i lavvo-området ved skolen hver fredag, eller å delta på «elgjakt» om høsten, eller studietur i fjæra på våren, utedag på Framnes om sommeren eller «stjerner i sikte» i gymsalen på skolen mot slutten av hver termin.

Å være mye ute i naturen, lære seg å hjelpe de barna som er mindre enn deg og ikke minst lære seg hvor maten kommer fra, når ikke det opp på robusthet-skalaen hos barna? Sørenget som andre utkantskoler er også en viktige mottakskole for elever som faller utenfor, blir mobbet eller av andre årsaker ikke finner seg til rette i skolene mer sentralt.

Da jeg gikk på Namsos barneskole i sin tid fantes kun Namsos barneskole og Høknes barneskole i Namsos sentrum og alle elevene fra Bjørum til Havika og Gullvika gikk på Namsos barneskole. Nå som prognosene tilsier at elevtallet skal ned på nærmere det nivået igjen, i sentrale strøk, så må det vel være en god løsning å legge ned Vestbyen skole og sende unger fra Havika og Gullvika til Sørenget og resten til Namsos barneskole. En god investering i hele kommunen. Hadde det ikke vært fint om ungene hang i skogen i lavvo-området ved Sørenget etter skolen isteden for på storsenteret? I tillegg vil det være store kostnader å spare på skyssen.

Her må man starte i riktig ende, se på hva som fungere bra og gjøre mer av det, finne ut hva som kan bidra til å øke bolysten og elevtallet fremfor å kickstarte dommedagsprofetien ved å ta bort innbyggernes lyst til å forbli eller å etablere seg i kommunen. Når man ikke kan tvinge innbyggerne til å reprodusere seg i større kvanta, må man finne andre måter å få folk til å ønske å etablere seg i kommunen på, og et viktig ledd i det må være å legge til rette for at hele kommunen skal bli attraktiv å etablere seg i.

Jeg har flerehatter på bygda, både i idrettslaget i Botnan der vi arrangerer ulike regionale løp, skirenn, vedlikeholder skiløyper på vinteren og turløyper om sommeren, til glede for folk fra hele kommunen. I tillegg har vi etablert Land Art Hestøya prosjektet på Lund, som har fått besøkende både fra inn og utland. Ikke noe av dette vil hatt eksistensgrunnlag uten ei levende bygd med fine folk, som uten betenkningstid, stiller opp på dugnad og bidrar til å realisere alt man legger seg fore.

Det er stortsett i utkantene at maten produseres og beredskapen er en godt integrert del av hverdagen, men det er også i utkanten man får til den beste musikkfestivalen med konsertsal og lydstudio på låven. Det er i utkanten man kan realisere gærne ideer som å starte et friluftsmuseum for land art i naturen på ei øy langs kysten. Det er også på ei øy i utkanten at man finner den største tettheten av spennende kafeer og spisesteder med kortreist lokalmat og ulike nisje-festivaler som tiltrekker fra seg folk fra fjern og nær.

Forsvinner lokalskolen vilalt dette sakte, men sikkert dø ut og man sitter igjen med en megaskole i Namsos sentrum med «lave driftskostnader» og masse «robuste barn» som koser seg med importert og langreist mat i en totalt identitetsløs og kulturfattig kommune.

Når alt dette er sagt så har jeg tiltro til at politikerne, som til slutt skal ta en avgjørelse i saken, ikke ser kommunen for bare Namsos sentrum, men også levende bygder som Vemundvik, Botnan, Elvalandet, Salsnes, Lund, Jøa og Otterøya.