Herold

Prosessen rundt mulig vindkraftutbygging i Hattfjelldal har utviklet seg til noe vi i landbruket knapt kjenner oss igjen i. Det som burde vært en grundig, åpen og inkluderende prosess, oppleves nå som noe helt annet: et hastverksarbeid preget av manglende respekt, svak saksfremstilling og liten forståelse og respekt for oss som faktisk blir berørt. Dette handler ikke om små justeringer i hverdagen vår. Det handler om livsgrunnlaget vårt. Om jorda vi lever av, om fjellene vi bruker, om framtida til gårdene våre – og til neste generasjon.

Det blir sagt at kommunen har tilstrekkelig kompetanse til å behandle saken. Men dette er ikke en hvilken som helst sak. Dette er en av de mest inngripende beslutningene kommunen noen gang vil ta. Da holder det ikke å ha “nok” kompetanse – man må være trygg. Trygg på at beslutningene er kunnskapsbaserte, gjennomarbeidede og forankret hos dem som må leve med konsekvensene i generasjoner. Slik oppleves det ikke i dag.

Vi opplever en prosess som går for fort. En prosess der medvirkningen er for svak. Der vi som har brukt tid, krefter og kunnskap på å bidra, sitter igjen med følelsen av å ikke bli hørt, av å bli overkjørt. Hvorfor dette hastverket? Hvorfor denne iveren etter å presse frem en sak som vil prege Hattfjelldal i all evig fremtid? Når saksgrunnlaget er mangelfullt, burde det være et klart signal om å bremse – ikke å gi gass.

Det snakkes høyt om millioninntekter. Om hva kommunen kan tjene. Men det snakkes stille, eller ikke i det hele tatt, om hva vi taper. Hva er verdien av beiteområdene våre? Av reindrifta? Av naturen? Av et levende lokalsamfunn? Dette er ikke abstrakte størrelser – det er reelle verdier som risikerer å gå tapt for all tid. Når bare én side av regnestykket presenteres for politisk behandling, blir beslutningsgrunnlaget til politikerne både skjevt og uansvarlig tynt.

Dette er en av de største sakene i Hattfjelldals lange historie. Likevel ble saken behandlet på rundt ti minutter i PRU. Ti minutter! Det er vanskelig å forstå hvordan en sak av denne størrelsen og kompleksiteten kan få en så overfladisk behandling. Det gjør oss urolige, det gjør oss sinte. Vi trenger ikke å utrede for å vite hva vi går til, kunnskapen finnes – og sunn fornuft foreligger. Kunnskapen ligger i NVE-rapporten fra 2019 som fraråder vindkraftutbygging i Hattfjelldal på grunn av at konsekvensene er større enn gevinsten. Faglige utredninger sier det samme. Innspill som kom inn da arealplanen ble behandlet – innspill som faktisk førte til at man slo fast at vindkraft ikke skulle prioriteres. Likevel velger nå et titalls folkevalgte å snu, og si at man må vite mer før man kan ta et endelig valg.

I mellomtiden skjer det noe med folk. Framtidstroen svekkes. Tilliten til de folkevalgte synker kraftig. Konfliktnivået øker. Unge bønder tør ikke satse. Noen velger å flytte. Dette er ikke «bare» en utredning, det må de folkevalgte begynne å ta innover seg. Det er en prosess som allerede har gjort irreversibel skade, og som påvirker livene våre, valgene våre og framtida vår.

Jordbruket og reindrifta i Hattfjelldal er ikke tilfeldig. Den er bygd opp over flerfoldige generasjoner med nedarvet lokal kunnskap, beinhardt slit og tilpasning til naturen. Vi har noen av landets beste utmarksbeiter i områdene som er tiltenkt vindturbiner, kun slått av Indre Troms. Vi har en utrolig kort vekstsesong, men leverer år etter år slakt med svært høy slaktevekt og kvalitet. Dette er ikke tilfeldig. Fjellene er ikke bare vakre, de er grunnlaget for produksjon, verdiskaping og bosetting. Dette er unike ressurser som ikke kan flyttes, og som ikke kan erstattes.

Kommunen vurderer nå å gå inn i et nytt, omfattende utredningsløp – uten en tydelig og bred forankring i befolkningen. Det vekker uro. For dette handler i bunn og grunn om tillit. Om demokrati. Om respekt for folk som skal leve med konsekvensene. Det er fortsatt mulig å ta et steg tilbake. Å stoppe opp, lytte og bruke den tiden som trengs. Å sikre et solid og godt opplyst saksgrunnlag, og legge til rette for reell medvirkning. I en sak av denne størrelsen bør det være en selvfølge at befolkningens syn kommer klart fram før veien videre fastsettes.

Når beslutninger med så store og langvarige konsekvenser skal tas, må de hvile på mer enn hastverk og smale prosesser. De må ha en tydelig forankring i lokalsamfunnet – og oppleves som legitime for folk flest. For dette handler om mer enn vindkraft. Det handler om hvem vi er som lokalsamfunn, og hvordan vi velger å ta vare på det vi har – og på hverandre! Det handler om hvordan vi som lokalsamfunn tar beslutninger som påvirker livsgrunnlaget til folk, og om vi gjør det på en måte som skaper tillit - eller konflikt.

Hattfjelldal Bondelag, Hattfjelldal Sau og Geit, Hattfjelldal Bonde- og småbrukarlag, Hattfjelldal Beitebrukslag og Burkije Sijte