Herold

Tannhelsen i Norge er i ferd med å bli selve symbolet på et todelt helsevesen. Vi liker å tro at helsetjenester er et felles gode – virkeligheten en annen når det kommer til tennene våre.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en urovekkende utvikling – 355.000 nordmenn har ikke råd til å gå til tannlegen. Enda flere – hele 833.000 – opplever tannlegeregningen som tung å håndtere. Andelen som ikke har råd til tannlegebesøk har økt fra 7,1 til 7,7 prosent på bare ett år – dvs. 34.000 flere personer.

Dette er et alvorlig signal om en utvikling der økonomi i økende grad avgjør hvem som får nødvendig helsehjelp.

Vi har i praksis fått et todelt system. Hos fastlegen gjelder frikort og fellesskapsløsninger. Hos tannlegen er det bankkortet som avgjør. Det bryter med hele prinsippet om likeverdige helsetjenester. Tennene er ikke mindre en del av kroppen enn resten – likevel behandles de som et privat ansvar.

Denne utviklingen kan ikke forstås uten samtidig å se på de økonomiske forskjellene i samfunnet.

Systemet med prosentvise økninger i lønninger og trygdeytelser bidratt til å forsterke ulikhetene mellom folk. De som allerede har høye inntekter, har fått mest i kroner og øre. Resultatet er at store grupper har blitt hengende etter.

Ledere har i dag en gjennomsnittslønn på rundt 1,1 millioner kroner. Akademikere ligger gjerne mellom 900.000 og én million. Samtidig ser vi en ny normal i arbeidslivet – hvor rundt 35 prosent av arbeidsstyrken jobber i lave stillingsbrøker, med et gjennomsnitt på bare 38 prosent.

Det gir en årsinntekt på omtrent 270.700 kroner.

Til sammenligning er laveste pensjonsytelse for enslige, garantipensjonen, på 242.418 kroner. (EUs fattigdomsgrense utgjør 319.950 kr)

Slike inntektsnivåer gjør det krevende å håndtere selv moderate uforutsette utgifter. En tannlegeregning kan dermed bli forskjellen på økonomisk kontroll og økonomisk krise.

Forstår de som bestemmer? Og spørsmålet er om de som sitter med de høyeste lønningene, egentlig forstår hvordan hverdagen faktisk er for mange pensjonister og lavtlønnede?

For tiden stiger prisene på det meste, som mat, strøm, bolig og tjenester. Samtidig har vi et marked som i stor grad er overlatt til seg selv, der både priser og renter i praksis bestemmes uten sterke reguleringer.

For dem med høy inntekt er dette håndterbart. For dem med lav inntekt er det en konstant belastning.

Den økonomiske situasjonen i Norge gir grunn til bekymring. Samlet gjeld, husholdningsgjeld, forbruksgjeld og kommunegjeld, ligger på rundt 5.700 milliarder kroner. Inkassogjelden er på 133 milliarder.

Dette er ikke bare tall. Det er et uttrykk for et samfunn i ubalanse, der stadig flere lever med økonomisk press. Når mennesker må velge bort tannlegebesøk av økonomiske grunner, er det ikke lenger bare et helseproblem. Det er et samfunnsproblem.

Tannhelse handler om mer enn tenner. Det handler om verdighet, livskvalitet og sosial ulikhet. Skal evnen til å smile, spise og leve uten smerter være avhengig av størrelsen på lommeboken?

Hvis svaret er nei, kan ikke tannhelse fortsette å være et unntak i helsepolitikken. Vi må begynne å behandle – det er en del av fellesskapets ansvar.