Vi kan redde liv, men hva gjør vi?
Mange av de som har dødd av selvmord eller overdose, ba om hjelp kort tid i forveien.
De ble møtt av køer, kapasitetsmangel og et regelverk som ikke strakk til. I Norge er vi stolte av et helsevesen bygget på tillit, rettigheter og selvbestemmelse. Men hva skjer når disse prinsippene i praksis hindrer oss i å redde liv?
Rundt 600 mennesker tar sitt eget liv hvert år i Norge, og i tillegg dør mellom 250 og 300 personer av overdose. Over halvparten av disse er voksne over 30 år, men det er de unge som øker mest i statistikken, og dette er en alvorlig trend.
Samtidig som flere sliter, bygges psykiatriske tilbud ned. Køene er lange, ventetiden uakseptabel, og altfor mange venter på utredning, behandling eller en plass som ikke finnes. I mellomtiden forverres situasjonen – det som kunne vært stoppet, utvikler seg til akutt krise.
Vi har systemsvikt i flere faser. Først er det vanskelig å få hjelp. Deretter møter vi et regelverk som i praksis gjør det krevende å gripe inn når liv står i fare – fordi selvbestemmelsesretten står så sterkt.
Samtykkekompetanse betyr at pasienten anses å forstå sin egen situasjon og konsekvensene av egne valg. Samtidig bidrar den strenge vurderingen av samtykkekompetanse til at mange som åpenbart trenger hjelp, likevel ikke blir lagt inn, fordi de formelt anses å forstå konsekvensene av egne valg.
Loven åpner først for tvang når mennesker er så syke at de ikke forstår sin egen situasjon, som for eksempel ved alvorlige psykiske lidelser som psykose. Alvorlig syke pasienter kan også skrive seg ut av behandling dersom de vurderes som samtykkekompetente, noe som i mange tilfeller kan få fatale konsekvenser. Men terskelen for å nekte en person å skrive seg ut er svært høy.
Selvbestemmelse er en grunnleggende rett vi skal verne om, men når mennesker er i akutt livskrise, må vi tørre å diskutere om regelverket gir tilstrekkelig rom til å beskytte liv.
Foreldre og pårørende står ofte maktesløse på sidelinjen. Når en pasient skriver seg ut av egen vilje, får ikke foreldre, pårørende eller andre kontaktpersoner nødvendig beskjed – nettopp av hensyn til selvbestemmelse og taushetsplikt
Spørsmålet vi må stille er: Har vi funnet den rette balansen mellom retten til å bestemme selv – og plikten til å redde liv?
Vi liker å omtale oss selv som «AS Norge» – et av verdens rikeste og best organiserte samfunn. Men bak fasaden må vi erkjenne at vårt helsevesen ikke har klart å holde tritt med utviklingen innen psykisk helse.
Uavhengig av politisk ståsted må politikere og helsevesen sammen kartlegge behovet og bygge opp kapasiteten, slik at vi kan forebygge før krisene oppstår.
Vi må også tørre å ta en åpen og ærlig debatt om selvbestemmelsesretten når liv og helse står i fare. For bak tallene finnes foreldre, familier og venner.