Herold

Da je var i desperat nød etter arbe i Minneapolis i 1954, gikk je tel Charles Cafe Exceptionellforå søke jobb. Der prate je med sjefen, “I`m from Norway”, sa je, - “and I have worked in a diningroom in a big hotel in Oslo”. (Sannheta var at je hadde arbett på Hadeland Turisthotell en sommar og hadde vøri med på å servere ved non få anledninger. Ellers hadde jobben min besti ta oppvask, golvvask og sengeskift). Så sa at je var 22 år gammel! (var 20, det var ikke lov å servere drinker hvis du var under 21). Hadde rare ilinger i magan da juginga bare trille tor meg. Je må ha vøri en god løgnhals, for jobb fekk je! «Du må jobbe Split Shift», sa Mr. Jones, no som innebar at je måtte servere under lunsjen, ha æftan fri, og så arbe att om kvæld`n frå kl.5 tel 10 – 11.

Den fyste dagen fekk je utlevert en flott svart silkeuniform, hvitt forkle og hvit hodepynt. Problemet var skoa. Je ville vara stilig så je hadde ti på meg svarte høghæle skor og fekk sååååå vondt i føtten! Serveringsalen var i andre etasje og kjøkkenet i kjelleren. Utallige gonger i løpet ta ei økt måtte je flyge ner og opp trapper og bæra store metallbrett med tunge tallerker.

Je fekk en partner som skulle vise meg åssen alt skulle gjøras. Arped var flyktning frå Ungarn, - tålmodig, dyktig og vennlig, - vi kom godt overens. Immigranter var vi begge, følte på en måte at vi var ænsles og mer «danna» enn dei amerikanske servitøra. Je skjønte med en gong at Arped var den beste kelneren, - han hadde detta merkelige: «old world elegance», mens amerikanera oppførte seg på en litt plumpete, klønete måte.

Ved den fyste lunsjserveringa vart je sætt tel å ta i mot bestillinger for drinker ved et rundt bord der det satt seks distingverte herrer. Alle skulle ha forskjellige slag, og je skjønte ikke bæra! Je trudde je kunne engelsk godt, - hadde sagt at det ikke var no problem, men der tok je feil! Bacardi, Daquiri, Frozen Margarita, Manhattan (det ordet kjinte je att), Martini, Scotch on the Rocks!

Je skreiv ned det je «trudde» dei fine kara bestilte og gikk, ydmyk og skamfull, bort tel bartendar`n og prøvde å uttala dei rare benevnelsen. Heldigvis var han en rolig og forståelsesfull kar som hjerte tel med å oversætta det je stamme fram.

Mæddasbestillingen gikk forholdsvis greit for navna på dei forskjellige retta var trykt på store, flotte menyer. Je lærte et par franske ord og, «Vichyoisse» (Potetsuppe) – «Filet Mignon» (Den dyreste biffen.) Dei fleste retta hadde amerikanske navn. T-Bone steak, Roast beef, Roast leg of lamb, Chicken ala King, Froglegs, (froskelår så store som kyllinglår), Salmon. (Arped sa je skulle uttale salmon - SAMON).

Vi bestilte gjennom et telefonsystem med kokken i kjellar`n og fekk beskjed da maten var ferdig og kunne hentes. Så måtte vi fly ner trappen og bæra dei tunge bretta opp tel spisesalen. Som oftest gikk det greit, men av og til, ikke så sjeldent forresten, klaga kunden på maten. Biffen var ikke stekt nok! Den var stekt for mye! Den var ikke slik kunden hadde tenkt seg, og han ville ha noe ana! (Det var mange overlegne bortskjemte gjester på den restauranten)!

Je måtte ta tallerken med biffen, fly ner trappa en gong tel og si tel kokken at gjesten ikke var fornøgd. Mitt amerikanske ordforråd vart da sterkt utvide! – Tell your GOD DAMNED customer to go to HELL, sa kokken, eller mange enda verre banneuttrykk som je ikke skar gjenta. Så kaste`n steika i søplekassa, tok et nytt kjøttstykkje og heiv det på grillen. Den kokken, en fleinskalle kjempe med diger maga, skremte nesten vettet ta meg. Han gjorde narr ta aksenten min, gjorde oppatt etter meg og fekk dei andre hvitkledde hjelpekokken tel å flire.

Servitøra je arbedde i hoppes med var my eldre enn meg, var drevne i yrket sitt og mangle medfølelse med en dum nykommer som meg. Dom ville ikke en gong hjelpe meg med å fylle vatn i glassa ved mine bord, no dom gjorde for en an ellers.

Det tok ikke lang tid før je skjønte at dom var misunnelige på Arped, - hørte dom viske at Hovmestar`n ga borda med dei beste «driksera» tel han. Restauranten hadde mange stamgjester, og alle visste åkke som la att mest driks. Mange kjendiser, politikar og skuespellere, var gjester der. Sjølveste Bing Crosby og Bob Hope åt mæddan der en gong, Visepresident Hubert Humphrey og. Borgermestar`n var fast gjest, - han var koselig og lett å ha med å gjøre, - hadde forfedre «from Norway!»

Private organisasjoner reserverte av og tel et helt rom. Da var det ofte underholdning, sanger og taler, og menyen kunne og vara helt spesiell. En høst hadde en flokk tøffe mannfolk vøri i Rocky Mountains fjella på bjønnejakt. Dom leide Cafe Charles tel å laga maten som dom sætte tel livs i hoppes med mange og sterke drinker. Arped og je fekk den store ære det var å servere. Je fekk høre at dei andre servitøra var fornærme forde je, den yngste, hadde vørti vælgt!

Store fat kom opp frå kjøkkenet. - Forretten, sa Arped. Non merkelige små runde bolleliknende klumper fint garnert med salatblader, agurker og tomater låg på fata. Vi sendte dom rundt, og je la merke til at gjesta fniste og kom med frekke utsagn mens dom forsynte seg. – Å er det dom eter? spørte je. Han Arped rødme og viske at det var «Rocky Mountain Oysters, - testicles from sheep». (Etterpå fekk je væta at den retten var spesielt bra for potensen)!

Bjønnejegera drakk både whisky, vin og øl, høldt taler og fortælte vitser. Je forsto langt frå alle vitsa, men forsto nok. Det var ikke sånne som egne seg i dameselskaper, for å si det mildt! Arped og je fekk 100 dollar hår for utmerket service, det var den beste fortjenesten je non gang hadde hatt.