Herold

Å gjenåpne Iddebo er en riktig avgjørelse. Nedleggelsen skulle aldri ha skjedd.

Uopprettelig endring har funnet sted, og det vil ta tid å få bemanning og arbeidsrutiner på plass. De som jobbet der, sitter ikke på et gjerde og venter på å bli hentet ned igjen. De har gått videre En del har fått andre jobber, og noen har funnet på helt andre ting å gjøre.

Det kommer sikkert til å bli bra etter hvert, men dette er noe vi må lære noe viktig av. Vi kan ikke legge ned og nedskjære i alle retninger når vi egentlig vet at vi bare er i begynnelsen av eldrebølgen.

Endringer i eldreomsorgen må gås grundig gjennom og forankres hos de fagfolkene som drifter sykehjemmene før avgjørelser tas.

Et eksempel er avdeling E på Solheim. Dette var en lukket avdeling med svært syke og krevende pasienter. Sommeren 2024 ble den nedlagt for å spare penger, og pasientene ble flyttet til andre steder.

En del av dem ble flyttet til Bergheim, noe som var en omfattende og smertefull prosess. Flytting av demente pasienter er tøft for dem det gjelder og vondt å være vitne til for de pårørende. Personale ble både byttet ut og flyttet på.

Så ble Iddebo nedlagt og plasser forsvant. I tillegg ønsket sykehuset å skrive pasienter raskt ut. Trykket økte på Helsehuset både fra sykehus og fra hjemmeboende.

Da ble avdeling E på Solheim åpnet igjen som beredskapsavdeling – midlertidig. Dette skjedde i desember 2025.

Midlertidig betyr at personale fra andre avdelinger på Solheim og fra ressurspool skal jobbe der uten at det er bestemt hvor lenge dette skal vare. Først til over jul, så til mars, nå til august. Pasientene kommer fra Helsehuset, de kommer fra sykehuset og de kommer hjemmefra. Alle må få beskjed om at dette er midlertidig i påvente av langtidsplass. «Ikke heng opp noe eller pynt rommet, pasienten skal snart flytte».

Dette handler om syke mennesker som bruker tid på å finne seg til rette i ny bolig og med nye folk rundt seg. Personalet gjør sitt beste for å skape trygghet for både pasienter og usikre pårørende, men føler sterkt på utilstrekkeligheten.

Flere pasienter har gått bort i beredskapsavdelingen mens de ventet på fast plass. Man kan spørre seg hvor verdigheten er når mennesker må vente så lenge og er så syke at det ikke engang rekker å få sin berettigede plass med den tryggheten dette innebærer før de dør.

Samtidig lider de andre avdelingene under personalmangel ettersom nøkkelpersonell må bidra i beredskapsavdelingen.

Dette går jo fra vondt til verre! Vi er nær omsorgssvikt, og ansvaret hviler på Halden kommune.

Nå må det prioriteres å ivareta omsorgen på en slik måte at pasienter og pårørende føler seg akseptabelt ivaretatt og at personell som ikke ønsker en omflakkende arbeidstilværelse får en forutsigbar arbeidssituasjon. På den måten vil de forhåpentligvis velge å fortsette i yrket.

En dag sitter vi der selv som enten pårørende eller syk og da ønsker jeg for alle at det fortsatt er noen igjen på jobb av de flinke folka som jobber i eldreomsorgen i dag!