Herold

Å presentere støtte til en underskuddsdrift som næringsutvikling, er å føre befolkningen bak lyset om hva fellesskapets midler brukes til.

Siden etterbruksfondet i Lillehammer Olympiapark AS (LOP) ble tømt i 2014, har det pågått det som etter hvert fremstår som en kommunal årelating. Stadig større deler av fellesskapets midler er brukt for å holde selskapet flytende, uten at det foreligger en realistisk plan for langsiktig, bærekraftig drift.

Tilskuddene er økt, lån er omgjort til aksjekapital, nødlån er gitt, og likevel er egenkapitalen fortsatt negativ.

I saksframlegget til formannskapets møte 21. april 2026 (arkivreferanse 2026/2808‑1) slår kommunedirektøren fast at tiltakene ledelsen i LOP har iverksatt per april 2026 ikke er tilstrekkelige. Styre og ledelse i selskapet har altså ikke klart å presentere noen plan for bærekraftig løsning.

Virksomheten bruker fortsatt mer penger enn den tjener over tid. Resultatet er presset likviditet – det vil si at det i perioder ikke finnes tilstrekkelig med midler på konto til å betale løpende regninger og lønninger.

Spørsmålet er derfor ikke om Olympiaparken er i alvorlig økonomisk krise, men hvordan denne krisen håndteres.

Kommunedirektørens foreslåtte løsning for å reparere krisen bør vekke offentlig oppmerksomhet: nemlig at kommunen kjøper eiendom fra sitt eget, kriserammede selskap – fremstilt som en «satsing på å skaffe næringsarealer». Det er snakk om arealet som i dag bruks til parkering og oppbevaring for utstyr og annet «rusk og rask» til NTG nordøst for idrettens hus.

I realiteten innebærer dette først og fremst at pengemangelen flyttes fra ett kommunalt regnskap til et annet.

Kommunens budsjett brukes da til å dekke et alvorlig driftsproblem, samtidig som tiltaket gis et språk og en retorikk som ligger nær framtidsrettet næringspolitikk.

Resultatet er at Olympiaparken holdes flytende, uten at de grunnleggende utfordringene knyttet til likviditet og driftsmodell blir løst.

Kommunen sitter igjen med mer eiendom – og mer økonomisk risiko.

Et slikt grep adresserer ikke det prinsipielle problemet: at Olympiaparken år etter år bruker mer penger enn den tjener.

Det mest problematiske ved grepet er allikevel mangelen på åpenhet rundt formålet. Når forslag omtales som «satsinger», samtidig som alle vet at bakteppet er akutt pengemangel, blir saken tåkelagt

Er dette faktisk en langsiktig næringsstrategi som vil gi kommunen økte inntekter? For at investeringen i praksis skal kunne tjenes inn, må et område som i dag brukes til parkering, utløse rundt 50 varige arbeidsplasser – og det innenfor en horisont på 8–10 år. Hvor realistisk er det, egentlig?

Hvis driften ikke er bærekraftig, må det tas tak i det. Hvis kommunen alternativt ønsker å subsidiere Olympiaparken permanent med velferdspenger bør det sies rett ut. Men å kamuflere økonomisk krise som eiendomspolitikk er ingen løsning annet enn å skape et inntrykk som ikke samsvarer med realitetene.

Å dekke underskudd med næringsretorikk er ikke bare dårlig økonomistyring, det er uredelig og fører innbyggerne bak lyset om bruken av fellesskapets midler.

Det vil også føre til at regningen vil komme tilbake – større enn før.

I praksis betyr det at barn, unge, eldre og pleietrengende vil være de som betaler prisen for uvettig pengebruk. De som er mest avhengig av fellesskapets tjenester.

At regningen havner i velferden passer dessverre inn i et kjent mønster i kommunen. Det er et politisk valg, selv om det sjelden omtales slik.