Herold

En mann i Fredrikstad har bodd i skogen i over et halvt år. Ikke fordi han ønsker det, men fordi han ikke har noe annet sted å bo.

Samtidig har Fredrikstad kommune 79 boliger stående tomme.

Det er en kontrast som er vanskelig å forklare og enda vanskeligere å forsvare.

Mannen det er snakk om har forsøkt å gjøre det riktige. Han har prøvd privatmarkedet uten å lykkes. Han har vært i kontakt med Fredrikstad kommune, men fått tilbud om bolig i et rusmiljø han ikke tilhører. Det har han takket nei til. Nå står han på venteliste, uten å vite når noe vil skje.

Resultatet er at han bor i skogen.

Når Fredrikstad kommune selv peker på boligmangel som en av sine største utfordringer, samtidig som et stort antall boliger står tomme i månedsvis, reiser det et åpenbart spørsmål:

Har kommunen god nok kontroll på egen boligforvaltning?

Forklaringen som gis er oppussing. Likevel rapporteres det om boliger uten synlig aktivitet over tid. Samtidig gis det ikke innsyn i hvilke boliger det gjelder, med henvisning til taushetsplikt. Det svekker muligheten for både offentlig kontroll og nødvendig tillit.

Taushetsplikt skal beskytte mennesker, ikke skjerme tomme bygg fra innsyn.

År etter år med tomme boliger og tapte millioner – hvordan er det mulig?

Dette handler ikke lenger bare om kapasitet. Det handler om prioritering, organisering og ansvar.

• Hvordan kan det ha seg at mennesker står uten bolig over så lang tid, samtidig som boliger står ubrukt?
• Hvorfor tar det så lang tid å gjøre boliger klare når behovet er akutt?
• Og hvordan kan politikere og innbyggere ha tillit til systemet når oversikten ikke er tilgjengelig?

Dette er spørsmål Fredrikstad kommune må svare på.

For dette handler ikke bare om boligpolitikk. Det handler om verdighet og om et samfunnsansvar som ikke kan settes på vent.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle.

Det er systemsvikt.