Herold

Jeg kjenner på uro knyttet til planene om etablering av to store asylmottak her. Dette handler ikke om manglende medfølelse, men om helt reelle bekymringer for hvordan dette vil påvirke lokalsamfunnet vårt.

En bekjent har nylig gjennomført intervju til en stilling ved et mottak, og skulle i forbindelse med intervjuet løse forskjellige kasus. Blant annet hvordan personalet skal håndtere krevende situasjoner som kulturkollisjoner, konflikter rundt religiøs praksis, og ikke minst håndtering av asylsøkere som reagerer med frustrasjon og utagering. Mottaket skal ha tett kontakt med politiet, og politiet skal rykke ut umiddelbart når ansatte ringer etter hjelp. Har politiet ressurser til å følge opp dette i praksis?

Jeg opplever at allerede eksisterende tjenester ikke strekker til. Jeg har to barn på barneskolen i Håkvik, der det ene barnet har en diagnose som krever ekstra oppfølging og ro rundt seg for å lære. I stedet møter barnet en skolehverdag preget av sykefravær, manglende ressurser og midlertidige løsninger. Barnet får ikke bruke grupperommet som er tilknyttet klassen, siden tre klasser deler på dette ene rommet.

Hjelpen barnet trenger uteblir. Når systemet allerede ikke greier å ivareta de mest sårbare barna våre, hvordan skal det da håndtere ytterligere belastning?

Vi bor her fordi det er trygt. Vi låser ikke ytterdøra, barna løper fritt rundt i hele bygda fra de er små. Det er små forhold og et oversiktlig miljø. Det er dette som er livskvaliteten vår. Frykten er at dette vil endre seg. Ikke nødvendigvis fordi mennesker som kommer hit er «farlige», men fordi mange av dem er i krise, bærer på traumer og lever i usikkerhet. Det skaper utfordringer som må tas på alvor.

Hvem har ansvaret for den psykiske helsen deres? Hvem står ansvarlig dersom det oppstår uheldige hendelser? Dette er spørsmål jeg opplever at det ikke gis gode svar på. Bekymringene mine handler også om barna våre – om tryggheten deres og om konsekvensene dersom noe skulle skje.

Jeg opplever det som svært frustrerende at slike bekymringer raskt blir avfeid eller stemplet som noe annet enn det er. Å bli møtt med anklager eller hersketeknikker, i stedet for en åpen og ærlig dialog bidrar bare til mer avstand og mindre tillit.

Vi som bor her har valgt dette stedet nettopp på grunn av tryggheten, fellesskapet og det lille miljøet. Hadde vi ønsket noe annet hadde vi valgt annerledes. Derfor må det også være rom for å stille spørsmål og uttrykke bekymring når store endringer planlegges.

Når SV lanserer begrepet «Håkvikmodellen», vi skal være best i landet på asylmottak, vrir det seg i hjertet. JA, der er mennesker som trenger og skal ha hjelp.

Verdige forhold er en nødvendighet for asylsøkere, verdige forhold begynner med å anerkjenne potensielle utfordringer. Verdige forhold begynner med bred kompetanseheving av de medmennesker som «forventes» å bidra. Disse menneskene er oss som lever dagens «trygge» selvvalgte Håkvikmodell.

Flere familier vurderer å legge husene sine ut for salg, vi vet ikke nødvendigvis hvor vi er på tur. Vi sørger over manglende støtte fra et politisk flertall som lukker øynene for potensielle konsekvenser, som legger seg flat for direktorat som «bøller seg frem». Hvorfor lyttet dere ikke til Senterpartiet, som med departementet i ryggen kunne påvise forventning om normal demokratisk prosess? En demokratisk prosess som innebærer en stemme fra lokalsamfunnet.