Herold

Jeg har vært i mange begravelser i løpet av mitt 73-årige liv.

Mange har vært sørgelige, noen har nesten vært morsomme, men felles for de med et religiøst innhold er at jeg ofte velger å kople ut stemmen fra talerstolen og heller fokusere på andre ting, for eksempel på den som ligger i kista og skal begraves.

Før jeg rakk å kople ut de bibelske tekstene, la jeg mærke til at presten konsekvent kalte John Thonhaugen for Jon. Jæ har jobbet sammen med John på Anker Sønnak og jæ kjente'n fra før a' ævv og må bare innrømme at jeg alltid kalte'n for Jon. Det var bare sånn det var, alle kalte'n for Jon og vi fikk høre fra'n gang på gang hva han hette, så jæ tenkte under prestens preken at nå røskær'n vel åpp låkket og ropær ut: Jæ heter John!

Som nevnt over så kobla jæ ut bønn og salmer, men så hørte jæ plutselig musikk med kjente ord og toner: den gamle hymnen «You'll never walk alone» smøg sæ inn øregangene og la sæ som ei velsigna dundyne rundt hjernen min. Den stæig og stæig i intensitet før den landa trygt og sikkert i et flerstemt kor. Tårene rant både for en miserabel Liverpool FC sesong, men ikke minst når jeg tenkte på for et valg av vakkert tonefølge for John det var, og så fantastisk flott det passa til tegningene av Anders Kaardahl hvor John står i døra på ei skute kombinert for salg av torsk og smultringer på forsida og på baksida kan vi følge skuta ensomt seile ut på de evige blå bøljer.

Denne begravelsen til John Thonhaugen fredag 17. april 2026 blæi en så stærk opplevelse at jæ måtte spørre Aron fra Horten begravelsesbyrå om hvilken versjon av «You'll never walk alone» detta var. For dem som kunne tenke seg en smakebit så er det Marius Roth Christenen sin innspilling som ligger på Spotify.

Ja, det var i sannhet en så stærk minnestund for min gamle kollega og smultringbaker John Thonhaugen at den måtte velsignedes og smørjas med et par gode glass på Kroa etterpå. Takk til familien som bidro til å skapene denne flotte opplevelsen.