Herold

Det er mye som bra som kan sies om Larvik kommune, men: Ordføreren og varaordføreren har utviklet en bemerkelsesverdig evne til å betrakte innbyggernes meninger som en form for kommunal støyforurensning. I en tid der de litt gammeldagse, tydelig uoppdaterte kommunene – fortsatt insisterer på at demokrati handler om åpen dialog, synes orføreren og hennes vara i Larvik å ha tatt mål av seg til å revolusjonere konseptet. Her er visjonen tydelig: Jo færre som ytrer seg, desto ryddigere blir arbeidsdagen. De skal jo lede.

Når folk i Larvik engasjerer seg i krevende saker, virker det nesten som om politisk ledelse i kommunen får utslett. Det offentlige ordskiftet omtales gjerne med samme entusiasme som for parkeringsbøter eller råtten tang på stranda. Man får inntrykk av at de tenker: Hadde innbyggerne bare sluttet å mene ting, kunne alt gått så mye smidigere.

Men Larvik kommune har jo etter hvert en rik tradisjon for å være mildt irritert over at folk følger med. Det er nesten rørende hvor konsekvent denne irritasjonen er. Til tider virker det som kommunen ønsker seg en befolkning bestående av høflige pappfigurer som nikker i stillhet, helst uten å spørre hva planene faktisk innebærer for dem.

Egentlig er det ganske imponerende. For mens andre ordførere må tåle alt fra folkemøter til kritiske spørsmål fra naboer på butikken, virker ambisjonen her å være å slippe unna kompleksiteten ved offentlig debatt fullstendig. Tenk så komfortabelt: et lokaldemokrati der folket ikke legger seg bort i politikk.

Dessverre finnes det et lite problem med denne strategien: Innbyggerne i Larvik ser ut til å ha fått det for seg at kommunen faktisk angår dem. De fortsetter å stille spørsmål, skrive innlegg, engasjere seg, stille krav – og ikke minst si fra når de opplever at prosesser ikke er transparente. Uhyre plagsomt, selvsagt. Hvem skulle trodd at folk ville ha en mening om kommunen sin?

Det er derfor nesten forståelig at enkelte blir oppgitte. For offentlig debatt er krevende. Den er høylytt, uforutsigbar og full av folk som ikke alltid oppfører seg etter manus. Det er mye enklere å styre et kommunalt univers når befolkningen holder seg pent i bakgrunnen og lar beslutningene falle nedover dem som myke, umerkelige regndrypp.

Men slik fungerer ikke demokrati – selv ikke i Larvik, hvor man tidvis virker fristet til å forsøke en lokal variant av stillhetens tyranni. En kommune er ikke et konsern, og innbyggerne er ikke kunder som kan vises til kundeservice når de blir for pågående. De er selve grunnlaget for alt.

Så når meningsytringer oppleves som plagsomme, kan det hende problemet ikke er innbyggerne. Kanskje problemet er at noen har glemt at politiske roller ikke er en komfortsone, men et ansvar. Å lytte til kritikk er ikke et irritasjonsmoment – det er jobben