Herold

Jeg skriver dette som innbygger som oppriktig bryr seg om Larvik. Avisenes nyhetssaker og debattinnlegg leses daglig. Den 12. desember skal politikerne i Larvik vedta budsjettet for 2026. Denne innbyggeren er bekymret for hva som endelig vedtas?

Etter flere år med politisk uro, økonomisk usikkerhet og stadige omkamper begynner jeg å tvile på om politikerne våre faktisk evner å styre kommunen. Det er et dramatisk spørsmål, men situasjonen i Larvik er i ferd med å bli dramatisk.

Kommunen sliter med økonomien, men det som kunne vært håndtert med tydelige prioriteringer, har i stedet blitt møtt med vingling og usammenhengende beslutninger. Som innbygger mister man tillit.

Demokrati handler ikke bare om å stemme hvert fjerde år. Det forutsetter også at de folkevalgte klarer å utøve det ansvaret vi gir dem. Når styringen bryter sammen, når politiske prosesser preges av kaos, og når kommunen ikke klarer å sikre forutsigbarhet i tjenester og økonomi, da fungerer ikke demokratiet slik det skal. Da svikter det.

Derfor må politikerne tørre å stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:* Bør Larvik frivillig be Statsforvalteren om hjelp – før situasjonen blir verre?*

Å be om statlig hjelp betyr ikke at kommunen legges ned eller at politikerne fjernes. Det betyr at kommunen får tett oppfølging av økonomi, planer og vedtak. Statsforvalteren kan stille krav til realisme i budsjettene, sørge for at lovpålagte tjenester faktisk leveres og hindre nye økonomiske feilskjær. Dette er ikke udemokratisk – det er et sikkerhetsnett for innbyggerne når lokal styring ikke fungerer godt nok.

Larvik trenger ikke flere symbolske markeringer. Det Larvik mangler, er stabilitet og gjennomføringsevne. Vi trenger politikere som tør å erkjenne at situasjonen har kommet ut av kontroll, og som setter kommunens beste foran egne kjepphester og ego.

Det farligste vi kan gjøre nå og håpe at alt ordner seg ved å skrike etter mer penger. Historien viser at kommuner med vedvarende styringsproblemer sjelden løser dem alene. Ofte blir situasjonen verre jo lenger man venter.

Å be Statsforvalteren om hjelp er derfor ikke et nederlag. Det kan være et nødvendig ansvarsgrep for å sikre at Larvik fortsatt kan gi innbyggere de tjenestene vi har krav på – og fortjener.

Vi står overfor et valg: Enten fortsetter vi i samme spor, eller så innrømmer vi at kommunen trenger støtte for å komme på rett kurs. Jeg vet hva jeg mener. Larvik kan ikke lenger styres på håp og gode intensjoner. Vi trenger hjelp – mens det fortsatt er tid.