Herold

Redaktør Hanne Skartveit skrev nylig i VG «Her kan Stortinget trå feil». Hun stiller seg kritisk til at Stortinget er i ferd med å fatte et vedtak, som hun mener, kan koste norske kommuner dyrt. Jeg snakker om inkorporeringen av funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i Norsk lov. Men hva er egentlig konsekvensene ved å ikke inkorporere CRPD?

En inkorporering utløser en rekke rettigheter for funksjonshemmede. På lik linje med at kvinner og barn har sikret sine rettigheter. Per dags dato har ikke funksjonshemmede de samme rettighetene. Det har allerede fått alvorlige konsekvenser for menneskeliv og norsk økonomi.

Det er ingen tvil om at Norges største minoritet, funksjonshemmede, er en enorm utgiftspost for Norge. Denne gruppen rammes hardt av den økonomiske krisen som mange kommuner står i. Jeg var selv lokalpolitiker og folkevalgt i Larvik, hvor jeg fikk se kuttene på nært hold. Jeg måtte selv bidra til å kutte i tilbudene til de svakeste samfunnsgruppene.

Økonomiske kutt handler om flere ting. Det handler om midler som er tilgjengelig, men også innsikt, prioriteringer og holdninger. Hanne Skartveit skriver at det er mulig å sette svake grupper opp mot hverandre og at det er det politikk handler om. Men hvordan skal folkevalgte vurdere hvem som skal få muligheten til å ha et selvstendig liv og ikke? Hvor går grensa?

Jeg fikk se konsekvensene på verst tenkelig vis da jeg mistet mitt politiske verv fordi jeg er funksjonshemmet. Kommunen kunne ikke tilrettelegge livet mitt hverken i hjemmet eller i rollen som politiker. Dessverre er jeg ikke «den ene», men en av mange. Jeg er ikke en «enkeltsak vi ikke kan særbehandle», slik ordlyden gjerne er når en vanskelig sak kommer opp i norske kommunestyrer.

Hanne Skartveit skriver at man kanskje må tilby rimeligere tilbud til byens «ene» funksjonshemmede innbygger, i sammenheng med retten til å kunne bo hvor man vil. Dette er et eksempel på uheldige holdninger, manglende innsikt og at funksjonshemmede trenger et sikkerhetsnett for å sikre sine rettigheter i hjemmet og i samfunnsarenaen.

Kommunene følger kommuneloven og i første rekke står lovpålagte tjenester. Men det snakkes lite om det etisk forsvarlige. Er det forsvarlig å la funksjonshemmende mennesker isoleres i en bolig de ikke ønsker å bo i, frata dem foreldreretten eller ikke kunne delta i fritidsaktiviteter?

I et dokument fra statsforvalteren måtte jeg dessverre lese at jeg kunne vente med å forlate hjemmet mitt til det var tørt på bakken, og at det ikke ble ansett som et nødvendig gjøremål å drive med paraidrett, måke snø eller pynte til jul.

Når både kommune og statsforvalter svikter sårbare menneskegrupper, viser det at vi trenger lovverk for å sikre menneskers livskvalitet. Det eksisterer ikke «mange andre norske lover» som sikrer rettighetene til funksjonshemmede, slik Hanne Skartveit skriver. Disse lovene kan kommune og statsforvalter velge å legge til side i en rekke tilfeller, fordi mange menneskelige behov ikke er lovpålagte tjenester. Hvis lovverket hadde fungert, så hadde jeg kunnet opprettholdt mitt lovpålagte politiske verv, fullført universitetsutdanningen min og ikke brukt mine foreldre på 75 år som assistenter?

I sammenheng med jobbarenaen opplever mange funksjonshemmede at de ikke innkalles til jobbintervju, på tross av at de sitter på høy kompetanse. Undersøkelser gjenspeiler dette. Selv om det stilles krav til universell utforming, er det mange eldre bygg som av naturlige årsaker kan unnlates byggeforskrifter. Det er ofte for kostbart for arbeidsgivere å tilrettelegge en arbeidsplass og mange vet ikke om mulighetene som eksisterer. I denne sammenhengen vil CRPD kunne bidra til økt opplysning og økt mangfold på arbeidsplasser i Norge.

Parallelt snakker politikerne om at flere syke og funksjonshemmede må i jobb.Samtidig kuttes hjelpetjenestene i kommunene. Hvordan skal funksjonshemmede fungere i jobb når de ikke får hjelp før og etter arbeidstid? Jeg mener at dette er et eksempel på at vi trenger mer tyngde enn lokale kommunestyrer som skal vurdere verdien av menneskeliv.

Til stadighet utføres det undersøkelser som konkluderer med lav livskvalitet og utenforskap blant funksjonshemmede, enten man er funksjonshemmet som barn eller voksen. Utenforskapet skaper både økonomiske, fysiske, psykiske og sosiale forskjeller. Disse forskjellene er høyst reelle og fører til økte utgifter for samfunnet. Hanne Skartveit skriver at «det blir ikke bedre kommuneøkonomi av at en FN-konvensjon blir gjort til Norsk lov med større tyngde enn andre lover – tvert om». Ved å neglisjere en svært sårbar samfunnsgruppe i fremtiden, og ikke sikre deres rettigheter på linje med kvinner og barn, vil det heller ikke styrke Norsk økonomi.

Funksjonshemmedes rettigheter veier ikke tyngre enn andre menneskers rettigheter. Men Norges største minoritet bærer byrder tyngre enn andre mennesker. Derfor er det viktig at Stortinget trår til for de som ikke kan trå selv.