Herold

Vi fikk nylig høre at kommunens egen sertifisering – som kommunens ledelse har ansvar for – omtales som en “dau hest”. Det er i seg selv en interessant diagnose – særlig når den stilles av lekfolk.

Samtidig har vi i Team Cittaslow, sammen med lag, foreninger og næringsliv, brukt betydelig tid og krefter på å lage en konkret, gjennomarbeidet og ambisiøs aktivitetsplan for 2026.

I årevis har mye av ansvaret blitt overlatt til frivilligheten. Likevel har frivilligheten holdt liv i aktiviteter som Kjærlighedsvego. Nå har vi til og med gjort jobben litt enklere: strukturert arbeidet, samlet aktører og levert en helhetlig plan.

Vi gledet oss til responsen.

Respons: null.

Ikke en telefon. Ikke en e-post. Ikke et “takk for innsatsen”.

Det er jo også en strategi. Kritikk kunne vi jobbet med – men stillhet er kanskje mer effektivt hvis målet er å få engasjement til å forsvinne av seg selv.

Det som kanskje forundrer mest, er at dette nettopp er det som etterlyses: initiativ, samarbeid og aktivitet. Når det faktisk kommer – så blir det stille.

Vi er jo enige om én ting: frivilligheten er viktig. Den løftes fram som en bærebjelke i demokratiet. Men bærebjelker fungerer best når de faktisk får noe å bære – og blir anerkjent for det.

Cittaslow er heller ikke et frivillighetsprosjekt. Det er et rammeverk kommunen eier. Et verktøy. Et ansvar.

Vi har forsøkt å bidra, ikke med store ord, men med konkrete planer og samarbeid.

Så når det ikke kommer en eneste tilbakemelding, er det kanskje på sin plass å stille et enkelt spørsmål:

Er hesten egentlig død – eller er det ønsket om at den skal være det som gjør at ingen våger å gå ut i stallen for å sjekke?