Herold

Harald Henmo i Fellesforbundet:«Uansett hva strømmen skal gå til, så er det bred enighet om at vi vil trenge mer av den. Da må både dagens strømnett bygges ut, og nye kraftkilder utnyttes.»

Frøya Skjold Sjursæter i MDG:«Norge trenger veldig mye mer kraft hvis vi skal klare å elektrifisere samfunnet og være med på å stanse de verste konsekvensene av klimakrisen.»

Dette er to av stadig flere påstander av denne typen som muligens har noe riktig i seg – men hva? Hvorfor er vi ikke mer presise i våre antakelser om det fremtidige kraftbehovet? Hva ligger i påstanden om at vi trenger å bygge ut nettet? Hvor mye mer strøm trenger vi? Hvor mye er egentlig «veldig mye mer»?

For det kraftbehovet vi har, og det vi kommer til å få i fremtiden, er ikke en naturlov. Det er – og vil være – et resultat av politiske beslutninger og føringer. Det betyr at vi kan anslå dette behovet med rimelig stor sikkerhet dersom det er et ønske om det. Og nettopp ønsket om det er det springende punktet her.

For å kunne gjøre et rimelig sikkert anslag må det prioriteres. Det må gjøres noen valg. Det må tas noen beslutninger. Dette ser ut til å være vanskelig. Men er det ikke nettopp det som er våre politikeres ansvar? Å gjøre disse prioriteringene. Å ta disse valgene.

Likevel ser det ut til at politikerne skyver disse valgene foran seg. At de vegrer seg mot å ta et valg. Hva kan være grunnen til det?

Hvis vi i stedet for å se på grunnen, ser på resultatet av denne manglende prioriteringen, trer det frem noe litt ubehagelig. Manglende valg og prioritering gir et inntrykk av et mye større behov for kraft enn det vi faktisk kan produsere – i alle fall med vindkraft. Da blir «mer av alt – raskere» en måte å tilsynelatende tilfredsstille alle på, selv om man ikke vil kunne levere. Kan dette være grunnen?

Denne manglende prioriteringen påvirker også debatten i stor grad, fordi man da ikke kan komme med tilpassede løsninger. ENØK og solceller er ikke nok, sies det. Til å dekke hvilket behov? Grunnvarme og prioritering av kraften holder ikke. Holder ikke til hva? Disse spørsmålene får vi ikke svar på så lenge behovet er udefinert.

For når behovet ikke defineres, blir ingen løsninger dekkende. Alt kan avvises, og alt kan godtas. Det er ikke nok – og dette er det vi må ha. Men hvordan kan vi vite?

Om vi hadde visst at vi innen 2050 må ha så og så mye kraft tilgjengelig, kunne vi sett etter gode løsninger. Da hadde vi kanskje sett at vindkraft ikke var tilstrekkelig. Da kunne vi kanskje funnet andre løsninger. Men nå?

La oss si at vi skal fase ut all olje. Full elektrifisering av sokkelen. La alle datasentre få tilgang. Krypto og hydrogen – velkommen. Satse på enda mer kraftkrevende industri. Hvor mye vindkraft må vi da ha? Og hvor stor plass vil det ta?

I et slikt scenario snakker vi kanskje om mer enn 150 TWh ny fornybar kraft. Det er svært mange vindturbiner – nærmere 15 000 i dagens størrelse og kapasitet. Et sted mellom 25 000 og 40 000 kvadratkilometer påvirkes. Med influenssoner ville dette dekke store deler av Sør-Norge.

Legger vi derimot alt til Nord-Norge, ville vi måtte forringe store deler av reindriftens vilkår – både gjennom selve anleggene og gjennom den omfattende utbyggingen av 420 kV-linjer for overføring av kraften. Hele landsdelen ville i praksis blitt et energianlegg. Det ville knapt vært et eneste sted man ikke kunne se en vindturbin. I tillegg ville det gitt oss nærmest uoverkommelige utfordringer knyttet til balansekraft og frekvensstyring.

Er det dette vi vil? Er dette målet?

Eller er det kanskje like bra å innse allerede nå at vindkraft ikke kan dekke vårt fremtidige behov for kraft, og begynne å se etter andre løsninger – i stedet for å bruke nye ti år på å undergrave kommunenes selvråderett og forsøke å tvinge gjennom en satsing som i så stor grad er i konflikt med folket.

Uten et tydelig mål er det svært vanskelig å finne retningen. Selv med et naturkompass.