Herold

Da fylket surret med inntaket i fjor fikk Austrheim videregående skole flere nye skoleplasser, og Anita fikk jobb. Nå vil fylket fjerne den studieforberedende klassen, og lektoren tar til motmæle.

Vet du hva? Her ute henger det faktisk på greip, og gresset er allerede grønnere. Makan til veldrevet skole skal man leite lenge etter! Og som en gammel ringrev har jeg vært innom en del skoler i Bergen, Hordaland og Vestland gjennom 30 år. Jeg føler og mener derfor at jeg har et sammenligningsgrunnlag i yrket mitt som lærer.

Da fylket manglet skoleplass til omtrent 500 elever høsten 2025, var jeg en av de heldige som havnet her ute. Forblåst og vakkert, Bygde-Norge, Vestlandskysten, her hvor verdiene skapes. Ikke langt fra Mongstad, fiskeoppdrett, fjord og fjell, sauer på alle jorder, kulturlandskap som holdes i hevd og elever som kommer hit med båt og buss.

Her yrer det av ungdommer, armer og bein, yrkesfag, påbygg og studie i skjønn forening. Og det som følger av tekst her nå høres nok ut som reinspikka rosemaling og skjønnmaling, men jeg legger all skam til side, og hopper i det. Jeg velger å fylle de neste avsnittene med adjektiver som oser av patos.

Alvorleg stemning på rektorkontoret: – Dette kan få store konsekvensar

Aldri i mitt liv har jeg møtt en bedre skole enn dette. Folk er voksne, har lave skuldre, humor, yrkesstolthet, de er profesjonelle på den best tenkelige måten. De er hel ved, konger og dronninger av pedagogikk, sunn fornuft, faglighet og didaktikk. Ingen er smålige, pretensiøse, unnasluntrende, bakstreberske eller giftige. Ingen har spisse albuer eller tror de vet bedre enn alle de andre. Her er det digg å være! Her har vi frihet under ansvar, folk tar ansvaret sitt på alvor, alle vil hverandre vel, og hovedfokuset er alltid på elevene – å gi dem best mulige forutsetninger i livet.

Noen skal ut i lære – vi har sjøfolk, helsefagarbeidere, tømrere, industriarbeidere og dem som skal til fiskeoppdrettene – ryggraden i det norske samfunnet. Sliterne, kroppsarbeiderne – dem som står opp i fem-seks-tiden, blir skitne på hendene, bærer tungt, pleier, trøster, behandler, skrur og vedlikeholder.

Men i tillegg til det så har vi noe mer – noe verdifullt. Vi har elevene på påbygg og på studie som skal inn til byen på universitet eller høyskoler. Som skal møte studenttilværelsen om et par år, bo på hybel, arbeide deltid, være vekke fra mamma og pappa, og vennene på hjemplassen.

Er det slik at alt av tilbud bare sakte men sikkert «renner» innover mot Knarvik og Bergen? Barneskoler, kulturtilbud, boliger, kollektivtilbud og videregående skole. Trenger vi virkelig ikke folk her ute? Er det bare nostalgi og romantisering som skaper denne lengselen i oss, eller det reinspikka sunn fornuft?

Tanken om beredskap fyller etter hvert hver nerve i kroppen, hver blodåre, hvert åndedrett. Den geopolitiske situasjonen sliter sjelen i stykker og tvinger oss nesten i kne mentalt. Men bare nesten. For her ute hvor gresset allerede er grønnere (på denne siden av gjerdet) har vi alt vi trenger for å overleve – både i fredstid og i krisetid.

Men vi trenger i tillegg at dere – kjære politikere (av alle farger og valører) hører oss, ser oss, anerkjenner vårt inderlige ønske om å få lov til å beholde elevene, klassene, mulighetene for å beholde ungdommene her hjemme når de går på videregående skole – også dem som vil studere og bli akademikere.

Katinka kasta seg rundt då det brått blei behov for nye tilsette