Herold

I Tanja Ellingsens kronikk om dagens ekstremismebilde pekes det med rette på at de gamle merkelappene – islamisme, høyre- og venstreekstremisme – ikke lenger strekker til.

Denne inndelingen har hatt analytisk verdi i etterkrigstiden, da ekstremisme var tett knyttet til konkurrerende samfunnsmodeller og ideologi var en presis indikator på trusselbilde. Men i dagens verden av digitale ekkokamre og konspirasjonsteorier, risikerer vi at disse kategoriene tilslører de viktigste dynamikkene bak dagens trusselbilde.

Når vi diskuterer trusselbilder, må vi våge å se på de rommene hvor utenforskapet dyrkes frem. Dette handler ikke bare om asylmottak og institusjoner, selv om «brakkesyken» der er akutt. Det handler like fullt om de norske ungdommene som sitter hjemme på gutterommet og føler at toget har gått før de i det hele tatt kom seg på perrongen.

Et slående fellestrekk ved dagens ekstreme bevegelser er ikke primært hvilken ideologi de bekjenner seg til, men hva de aktivt avviser: demokratiske spilleregler, rettsstat og tillit til institusjoner. Det er i dette gapet – mellom den fysiske isolasjonen hjemme eller på en institusjon, og den digitale radikaliseringen – at de nye truslene oppstår. Kriminelle nettverk og ekstreme aktører er eksperter på å rekruttere i dette vakuumet. De ser de som ingen andre ser. De tilbyr «oppdrag» og status til de som har blitt parkert på sidelinjen av det norske velferdssamfunnet.

Politiet advarer i dag mot ekstreme nettsamfunn som fungerer som uformelle, digitale fritidsklubber. Her viskes grensene mellom humor, spillkultur og hatpropaganda ut. Det er her desperasjonen finner en retning og et destruktivt fellesskap.

Det hjelper lite å snakke om totalberedskap i 2026 hvis vi fortsetter å produsere sårbarhet gjennom isolasjon. Sikkerhet starter ikke med en mer treffsikker kategorisering av ideologier, men med å tette de gapene hvor verdigheten forsvinner. Enten det er i en brakke på et mottak eller bak en lukket dør i et borettslag, må vi erkjenne at menneskelig desperasjon vil søke utløp.

Skal vi styrke den demokratiske beredskapen, må vi se sammenhengen mellom den fysiske isolasjonen og den digitale rekrutteringen. Reell forebygging krever at vi gir ungdommen vår en grunn til å tro på det fysiske fellesskapet før de forsvinner inn i de mørke krokene på nettet. Vi må forstå at vi i 2026 ikke bare forvalter lover og regler, men menneskelig verdighet.