Herold

Når jeg går tur langs Glomma, har jeg gjort det til en vane å si hei til dem jeg møter. Ikke hver dag, noen ganger krever det litt mot. Ofte får jeg et smil og et hei tilbake. Andre ganger blir jeg bare gått forbi, med blikket festet til mobilen. Jeg fortsetter likevel. Et enkelt hei er et av mine små forsøk på å bidra til et varmere samfunn.

I dag kan vi leve store deler av livet uten direkte menneskelig kontakt. Vi jobber, handler og ordner hverdagen digitalt. Effektiviteten øker, og for noen gir det etterlengtet ro. Samtidig risikerer vi å miste noe viktig: de små møtene som minner oss om at vi hører sammen.

Uten jevnlige møter ansikt til ansikt svekkes følelsen av tilhørighet. Ensomhet er blitt en av vår tids store utfordringer, og undersøkelser viser at særlig unge strever med å finne fellesskap og nære relasjoner.

På visitas fikk jeg nylig høre om skoleprosjektet «Sier du hei, sier du mer enn du tror». Elever møtte opp før skolestart for å hilse på alle som kom inn døra. Ingen skulle gå en hel dag uten å bli sett. Erfaringene viste økt trivsel – både blant elever og ansatte.

For kirken er dette kjernen i vårt diakonale arbeid: å skape åpne fellesskap der mennesker blir møtt med respekt og verdighet. Fellesskap forebygger ensomhet og styrker motstandskraften i både lokalsamfunn og enkeltmennesker.

Vi kan alle gjøre litt. Et hei kan være nok til å bryte stillheten, løfte blikket og minne oss om at vi hører til – sammen.