Herold

Debatten om skolene i nordre Sande har tatt en ny og litt urovekkende retning de siste månedene. Ikke fordi folk er uenige, det er helt normalt i politikken, men fordi diskusjonen nå ser ut til å handle om helt andre ting enn det vi skulle ta stilling til i utgangspunktet.

*Da kommunestyret *behandlet første del av oppvekstplanen høsten 2024, var situasjonen tydelig: Kommunen måtte spare penger, økonomien var stram, og vi hadde flere skoleplasser enn elever i Sande. Derfor foreslo administrasjonen å legge ned både Galleberg og Kjeldås, for å kutte kostnader og samtidig styrke Holmestrandskolen.

*I starten *handlet derfor debatten tydelig om én ting: Hvordan vi skulle få til nødvendig innsparing og samtidig sikre god skolestruktur. Da forslaget om ny skole først kom på bordet, ble også det presentert som et innsparingsgrep, en løsning som skulle koste omtrent det samme som å legge ned én skole.

Men for hver gang tallene har blitt oppdatert, og ny skole har vist seg å bli dyrere enn antatt, har argumentasjonen også flyttet seg. Først fra «stor innsparing», til «noe innsparing», til vi i forrige kommunestyremøte endte opp med et helt nytt salgsargument: At ny skole «ikke koster mer» enn å beholde de to skolene vi har i dag.

Når ble det egentlig et hovedargument for å bygge nytt?

Det kan godt være at dette er en ærlig meningsendring fra enkelte partier, men det er også en virkelighetsforskyvning som gjør det vanskelig å ta de ansvarlige grepene kommunen er helt avhengig av. Holmestrand må spare i barnehager, i barnevern, i fritidstilbud og i eldreomsorg. Da kan vi ikke samtidig forplikte oss til en ny skole i nord vi egentlig ikke trenger. Det går rett og slett ikke i hop.

Det er synd at denne saken har ført til brudd i samarbeidet mellom Høyre, Venstre, FrP, KrF og INP. Venstre har satt stor pris på mye av det vi har fått til sammen. Vi ønsker fortsatt å samarbeide bredt i kommunestyret, og vi kommer fortsatt til å stemme for gode løsninger uansett hvem som foreslår dem.

Men i skolesaken er Venstre krystallklare. Vi strakk ut hånden så langt vi kunne. Hadde det vært mulig å få til ny skole i nord til åtte millioner leie i året, så var det en kamel vi kunne svelge. En ikke altfor uspiselig kamel faktisk, for i et drømmeland hadde kommunen vært fylt av nærskoler, innenfor gå-distanser og med robuste klasser og lærere som kan dra nytte av sterke og solide fagmiljøer. Men i virkeligheten må vi gjøre det beste vi kan for hele kommunen med det budsjettet vi har. Vi kan ikke støtte en skolestruktur som øker kommunens kostnader, skaper nye kutt i andre sektorer, og binder oss til store langsiktige forpliktelser uten at behovet er dokumentert. Vi kan ikke late som om økonomien er noe annet enn det den er. Og vi vil ikke risikere kvaliteten i skolene våre, helsetjenestene til våre eldre, eller andre viktige samfunnsoppdrag for å realisere et prosjekt som ikke lenger handler om innsparing, men om symbolpolitikk.

Så langt Venstre kan se har Høyre også vært tydelig på deres smertegrense for ny skole. Det burde derfor ikke overraske noen at Høyre reagerte da FrP, KrF og INP ville gå for en høyere kostnadsramme. I et samarbeid må begge parter gi og ta. Man kan ikke be den ene parten om å strekke seg, og så nekte å bevege seg selv. Hvorfor dette nå skaper rabalder hos enkelte partier, og hvorfor Høyre trekkes frem som den store stygge ulven, er ikke så veldig lett å forstå fra der Venstre står. Så er det også sagt.

*Venstre står fast *på at vi støtter en nødvendig og ansvarlig omlegging av skolestrukturen i Sande. Ikke fordi det er enkelt. Ikke fordi det er populært. Men fordi det er det som skal til for å sikre gode skoler, gode tjenester og en bærekraftig kommuneøkonomi – for alle innbyggerne våre.